Snøbakketeknikk i Hurrungane

Toppturleir i Hurrungane. Foto: privat

06. til 08. mai dro vi på topptur i Hurrungane. Første dagen gikk vi opp mot Lauvnostind, fordi det skulle være best vær denne dagen. Da øvde vi på å lage gode spor oppover, trygge veivalg, kjøremønster og sjekket snøprofil. Dag 2 rullerte vi gjennom ulike stasjoner, der vi øvde på snøbakketeknikk, sikringsmiddel i snø, glissade, lappekast, redning på snødekt bre og orientering. Dag 3 dro vi på topptur på Steindalsnosi sammen med et mylder av High Camp deltakere, før vi dro hjem.

Et av målene for turen var å lære snøbakketeknikk. Går man på tur på snø i bratt terreng vil man før eller siden få bruk for dette, så både turgåere og brevandrere burde trene på det. Da har man større sjanse for å klare å stoppe ulike utglidninger, med eller uten isøks (Haslene, 2011).

For å trene på dette må man ha en trygg treningsbakke som ender på flatmark uten steiner, is og annet som stikker opp. Den burde helst være litt bratt, uten toppskavl og rasfritt (DNT, 2006). Bakken bør være bratt nok til at du får litt fart nedover og ikke stopper av deg selv, ellers får du ikke prøvd om teknikkene fungerer.

Stakkatogang. Foto: Haslene (2011)    

Stakkatogang er en metode som brukes for gange med isøks i bratt snøhelning. Det brukes når snøhenget er så bratt at vanlig gange ikke er trygt. Du går rett mot bakken og står med føttene inntil hverandre. Isøksen holder du i øksehodet med begge hender, og stikker skaftet så langt ned i snøen at den sitter godt. Skaftet skal stå loddrett eller litt på skrå inn mot henget. Får du ikke hele skaftet ned i snøen, er det viktig at du holder på skaftet helt nede ved snøen for å minske risikoen for at øksen blir dratt ut hvis du sklir (Haslene, 2011).

Flytt beina opp ett hakk før du flytter øksen, slik at du holder deg fast hver gang du flytter beina. Denne teknikken kan også brukes nedover og til siden, men er det så bratt at du er nødt til å gå stakkatogang, må tau og mellomforankring vurderes (Haslene, 2011).

Bremsestilling. Foto: Haslene (2011)

Oppbremsing på snø brukes hvis du glir i bratte heng, som kan bli ganske alvorlig hvis du ikke klarer å stoppe. Derfor er det viktig at du vet hvordan en bremsestilling fungerer. Når du sklir må du snu deg over på magen, få øksa innunder brystet i et bremsegrep (øksehodet skal være ved den ene skulderen din, piggen ned ved motsatt side eller hofte). Press brystet mot økseskaftet, få rumpa opp og beina ned i snøen for å bremse. Hvis du har litt avstand mellom beina er det lettere å holde balansen og styre. Hvis du har stegjern på, må du holde føttene opp fra snøen så de ikke hekter seg. Press da heller knærne ned i snøen (Haslene, 2011).

Hvis du ikke har stegjern eller isøks, bremser du best ved å reise deg og stå med strake armer og bein i snøen. Spre armer og bein for bedre balanse og få rumpa i været. Prøver også å bremse ved å samle snøen i hendene dine foran deg, som om du lager deg en pute med snøen (Haslene, 2011).

Glissade. Foto: Haslene (2011)

Glissade brukes for å skli kontrollert ned et snøheng. Det brukes kun i fine bakker, der du har så god kontroll at du kan stoppe når som helst. Mister du likevel kontroll må du fort over i bremsestilling. Sett den ene foten litt foran den andre. Hold øksen i T-grep (ha øksehodet i den ene hånden, hold så langt ned på skaftet som mulig med den andre). Piggen nederst på skaftet setter du bak deg i snøen, med øksebladet vekk fra kroppen. Du kan nå kontrollere farten, styre og holde balansen ved hjelp av øksa (Haslene, 2011).


Sikringsmidler i snø er mer usikkert enn sikringer på fjell eller is, fordi hvor sikkert det er varierer etter snøforholdene og fordi plassering av sikringmidlene er litt vanskeligere. Vintersnø gir dårligere feste, da den ofte er lett, tørr og lagdelt. Om våren smeltes lagdelingen vekk, og snøen blir våt og tung. Derfor er vårsnø mye lettere å feste sikringsmidler i (Haslene, 2011).

Det vanligste å bruke er snøanker og snøbolter. Snøankeret ser ut som en plog med vaier. For å feste den graver du en T i snøen, med plogen øverst og vaieren nedover i en rett linje. Pass på å få det dypt nok. Plogen skal stå 45° vekk fra dragretningen. Hvis den er satt riktig vil ankeret skjære seg lenger ned i snøen når man drar i slyngen som festes til vaieren. Der snøen er for hard for snøanker kan snøbolter være eneste løsning. Disse bankes vertikalt ned i en 10-20° vinkel vekk fra dragretning. I løs snø kan snøboltene graves ned horisontalt (Haslene, 2011).

Hvis man ikke har snøanker eller snøbolter, er det mye annet man også kan bruke. Sekk, ski, staver, spade eller en vott full av snø kan også brukes. Da fester du en slynge rundt, graver det ned på tvers av dragretning og pakker det godt (Haslene, 2011). Test gjerne dette i trygge heng og sjekk hvor godt du kan få det til å sitte.

Hadde vi hatt været med oss, skulle vi fått prøvd dette i mer "reelt" terreng på vei mot Store Ringstind. Det hadde nok vært mer utfordrende enn bakken vi brukte, som var så våt og tung snø i at vi satt godt fast uansett. Men det viktigste er å forstå hvordan teknikkene fungerer, og det synes jeg at jeg gjorde. Så må man bare øve på det til det sitter!

Opp mot Lauvnostind i våt vårsnø. Foto: privat

Kveldslys i fjellheimen. Foto: privat

Kilder:
DNT fjellsport (2006, 31.05) Håndbok for instruktører. Hentet fra:

http://www2.turistforeningen.no/files/DNT_Fjellsport/versjon2006.pdf

Haslene, S. (2011). Breboka. Håndbok i brevandring. DNT fjellsport: Oslo.

Nordisk skiferdsel i Pasvikdalen

Egenferden i slutten av mars ble i vakre Pasvik, sammen med Marie som har gått der på folkehøgskole. Derfor hadde vi folk å kontakte dersom det skulle skje noe, og noen som kunne kjøre oss. Det ble 5 fine dager med nordisk skiferdsel, hvor vi fokuserte på leirliv, orientering og lokal kultur. Siden koiekulturen er så spesielt med Pasvik, ønsket vi å innom flere av disse.

Vi måtte ta hensyn til skader og hadde derfor alternative planer som skulle gjøre det mindre belastende. Finnmarkstraséen var i starten en mulighet når det måtte til, ellers var det noen steder også skuterspor. Vi fant ut hvor det var telefondekning, i tilfelle det ble så ille at vi måtte ringe etter skutertransport ut. Det trengte vi heldigvis ikke.

Været var ikke akkurat pedagogisk. Det var egentlig ikke meldt så fint, men vi fikk på mirakuløst vis sol hver eneste dag! Bjørnen sov i sitt lune hi, men vi overrumplet en del litt øre ryper som koste seg i sola. De to siste nettene fikk vi dansende nordlys. Fisken nappet ikke for vår del. Men det var en tur med mye flotte natur- og kulturopplevelser. Pasvik viste seg fra sin flotteste side!

Kartutsnitt over Pasvikdalen, med den planlagte ruta. Kart: www.ut.no

Vi gikk fra Munkefjord i Neiden til Skogfoss i Pasvik. På grunn av et forsinket starttidspunkt ble første etappen kortere, så vi overnattet i Korsdalen. Det var ganske kaldt med minus 19°, men i gode vinterposer i vårt lille telt ble det fort varmt likevel. Vi våknet opp til en ganske nasjonalromantisk utsikt, med strålende sol og det norske flagg fint plantet på pulken. Mer påskestemning skal du lete lenge etter.

Våknet til skikkelig påskevær. Foto: privat

Tradisjonell gamme med sauna! Foto: privat

Andre overnattingen var i en gamme vi fikk låne av to gjestmilde familiefedre på skutertur med barna sine. Den var alt varmet opp og hadde egen sauna. Det er ikke hver dag du får et slikt tilbud, så vi nølte ikke lenge med å takke ja til det!

Neste dag hadde vi lunsj på Rajabääkoia, før vi gikk mot det høyeste punktet i løpet av turen på hele 319 moh, Rajabää. Fra å være vant med toppene i Sogndal var det veldig annerledes å gå på vidda. Et veldig behagelig terreng å gå med pulk. Man må ofte orientere seg etter hvilke elver og innsjøer man tror det er, mer enn toppene rundt. Det er ikke like lett å finne holdepunkter i terrenget. Men for en utsikt vi fikk likevel! På toppen fikk vi se til Finnland og Russland.

Derfra gikk vi forbi Vestkoia, Oksevannskoia og Samikoia, før vi til slutt endte opp på Skogfoss.

Vi brukte kart og kompass for å finne frem, og hadde GPS som sikringsmiddel. På GPS var det lagret veimerker på koiene, slik at vi kunne gå på GPS-kurs til en av disse i krisetilfelle. Hvis vi var usikre på hvor vi var sjekket vi kartreferansen på GPS.

På toppen av Rajabää. Foto: privat

Rajabää, ved grensegjerdet. Foto: privat

Pulkene fikk vi låne av folkehøgskolen. De hadde drag, som gjorde de mer stabile å gå med. Vi brukte kortfeller på skiene, for vi synes det er lettere enn smøring når man går med pulk. Med pulk kan det være vanskelig å få feste med smøring, og med kortfeller får man bedre gli enn med langfeller. Vi hadde lite bratte bakker, så vi hadde bra feste hele veien. 

Jeg har blitt glad i å gå med pulk. Etterhvert ble jeg vant til å dra isteden for å bære, og det var deilig å slippe å ha noe på ryggen. Dette ganske lett terreng å gå med pulk. Hadde vi vært nødt til å krysse bekker eller vært mye i skogen ville det blitt større utfordringer.

Lykke på vidda. Foto: privat.

Under planleggingen av ruta tok vi spesielt hensyn til at vi hadde bestemt oss for å gå med pulk. Man må velge terreng som ikke gjør det vanskelig og upraktisk. Horgen (2010) har tatt opp ulike problemstillinger knyttet til pulk: «Hvordan er føret og terrenget i området vi skal til? Har det nylig falt mye snø? Er det mye opp og ned langs ruten vi har valgt? Er det tett skog i området? Er vi sterke nok til å dra pulker? Har vi gode nok skiferdigheter til å ta oss opp, og ikke minst ned, med pulk?».

Tid for lunsj! Foto: privat.

Vi fulgte stort sett høydekurvene fremfor å gå kupert. Vi fulgte ofte islagte innsjøer og elver, som var lett å følge på kartet, og gode flater å gå med pulken. Det var kommet en god del nysnø, som gjorde det vanskelig å brøyte seg frem der det ikke var avblåst. 

På vidda var ikke dette et problem, men når vi kom lenger ned i skogen ville det vært veldig tungt. Der fulgte vi heldigvis sporene til et par som kom samme vei, og noen steder var det skuterløyper. Med hensyn til skader unngikk vi å måtte brøyte oss frem der vi kunne. Ble det for tungt byttet vi på den som gikk foran. Begge hadde testet å gå med pulk før turen, og følte oss ganske trygge på at vi fikk det til. 

Marie sjekker kartet. Foto: privat

Når man pakker en pulk er det litt som å pakke i sekk. Det tyngste bør like nederst, eller bakerst i pulk. Da får man fronten opp, som gjør det lettere å få flyt i løssnø og gjør at den ikke velter så lett i skråkjøringer. Når man har med brennstoff må man passe på at det ikke ligger i nærheten av mat (Horgen, 2010). Det er forskjellige metoder å pakke pulken på, og man må finne ut hva man selv liker best. Vanntette pakkeposer er praktisk og gjør tingene at dine er lett tilgjengelig.

Egenferden har gjort meg tryggere på vinterfriluftsliv, med orientering, etablering av leir, primusfyring og ferdsel med fjellski og pulk. Angrer ikke et sekund på at vi tok turen nordpå. Selv om kostnadene er litt større, gjør opplevelsene at det er verdt det. Du er en god turkompis Marie, takk for en fin tur!

Nordlyset viste seg ved Samikoia. Foto: privat

Kilder:

Horgen, A. (2010) Friluftslivsveiledning vinterstid. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Topptur i Vigdalen, kameratredning i snøskred

16. til 17. februar dro vi på topptur i Vigdalen. Målene var at vi skulle få kunnskap om sikker ferdsel på topptur, trygge veivalg og organisering av gruppe på tur. Å få erfaring med kameratredning i snøskred var også et av målene, som jeg vil greie ut om i dette innlegget.

ASSS står for "alltid spade, søker og søkestang" (Brattlien, 2008). Ha alltid med deg skredutstyr i bratt terreng, og sørg for at turkompisene dine også har det. Hvordan skal de ellers kunne redde deg om du ble tatt av skred? Å lete etter en skredtatt uten sender/mottaker er vanskelig. Da må man organisere søkelinjer og søke med søkestenger. Det er veldig tidkrevende, og hvis personen ikke blir funnet under overflatesøk minker sjansen for at personen overlever drastisk. Tar letingen mer enn 15 minutter er det stor sannsynlighet for at kompisen din er død (Brattlien, 2008).

Alltid spade, søker (sender/mottaker) og søkestang. Foto: privat

Sikkerheten til de som leter har alltid høyeste prioritet. Vi må ikke risikere et større skadeomfang. Noen ganger kan det dessverre være for farlig å sette i gang leting, hvis det er flere utløsningsområder ned til der den skredtatte er, eller hvis været øker skredfaren. Livet til de som leter må ikke risikeres for noen som ligger under snøen og kanskje er døde (Brattlien, 2008).

Kameratredning i snøskred med sender/mottaker bør det øves mye på, slik at du vet akkurat hva du skal gjøre hvis vennen din forsvinner under et hav av snø. Vi brukte siste dagen på å øve på ulike scenario ved snøskred. Vi delte gruppen i to, lagde til to skredområder og spilte forskjellige caser for hverandre. Vi fikk bedre forståelse av hvordan det er å være i en slik situasjon, hvor kritisk tiden er og hvor viktig det er å øve praktisk på dette for å unngå tidkrevende feil som kan skille mellom liv og død.

En vanlig feil er at noen av de som leter ikke har stilt skredsøkeren over på "søk". Da går man og søker etter hverandre, og mister dyrebar tid. Det er veldig viktig at ALLE setter sender/mottaker fra "send" til "søk"! (Brattlien, 2008).


Veilederen tar ledelsen i letingen, delegerer oppgaver og effektiviserer søket. Vi som kom inn til et skredområde måtte snakke med kompisene til den skredtatte for å få greie på hvor mange som var tatt, hvor de sist så dem og om de hadde på seg sender/mottaker. Er du tilstede når skredet skjer, prøv å se hvor skredet fører dem så du kan tenke deg til hvor den/de skredtatte blir liggende (Brattlien, 2008). Én i gruppen må ringe 113 og oppgi hvor dere er og hva som har skjedd. 

Let på overflaten etter tegn på hvor den skredtatte ligger. Kanskje en vott eller en skistav stikker opp av snøen, og kanskje personen ligger akkurat der. Hvis ikke må sender/mottakeren på "søk" for å søke etter sender/mottakeren til den skredtatte som står på "send". Du får kanskje ikke inn signalet før du er 25 meter unna. Desto mer du nærmer deg, desto kjappere piper sender/mottakeren. Displayet viser hvilken retning du skal gå og hvor mange meter det er igjen. Når det bare er noen få meter igjen roer du ned tempoet og gjør et finsøk rett over snøoverfaten. Når tallet på displayet ikke blir lavere gjør du et punktsøk med søkestang til du treffer den savnede. Det gjøres i et spiralformet søkemønster, vinkelrett ned i snøen med 25 cm mellomrom. Ved treff, la søkestanga stå og begynn utgraving på nedsiden av stangen. Ikke stå oppå den skredtatte! Da kan du ødelegge den eventuelle luftlommen så personen ikke får puste (Brattlien, 2008).

Sender/mottakeren har fått signal fra den skredtatte, de andre finner frem spade og søkestang. Foto: privat

Strategisk utgraving på nedsiden av søkestanga. Foto: privat.

Utgravingen kan ofte være det som tar lengst tid, som man prøver å finne stadig mer effektive metoder for. Ved få personer er det mest effektivt med strategisk utgraving, hvor snøen bare flyttes en gang og man graver skulder til skulder (Edgerly 2010 fra Brattlien, 2008). Er man er mange personer til å grave er V-formet utgraving det mest effektive. Da kaster man snøen bakover til nestemann, som kaster den videre, med en person i front og de andre i en V-form bak (Genswein 2008, fra Brattlien, 2008). Når du graver frem den skredtatte, prøv å få frem hodet så fort som mulig slik at personen får puste.

Les og studer grundigere om skred og kameratredning, ta skredkurs og øv på det i praksis. Ha alltid med skredutstyr i skredfarlig terreng. Du vil ikke at turkameraten din skal dø i skred fordi du ikke vet noe om kameratredning!

Video: Redning fra snøskred, ODOS project (Avalanche Châtel, victim´s & rescue´s pov, 2015). 

Dennis Corbet utløste et skred og ble begravd i snøen. Colin Gomez, som var turkompisen, så skredet fra avstand og startet redning med sender/mottaker. Han fikk hjelp fra en gruppe som kom til unnsetning og de fikk Dennis ut av snøen. Begge hadde GoPro på hjelmen som filmet det hele. Det tok omtrent 6 minutter fra han var begravd til hodet hans var ute av snøen. Han lå 1-1,5 meter under snøen, og helningen var 28 °. Les mer på linken under, hvor de forklarer hva som skjedde og hva de gjorde feil.

Kilder:
Brattlien, K. (2008) Den lille snøskredboka. Oslo: Fri Flyt AS.

Avalanche Châtel, victim´s & rescue´s pov. (2015). [Videoklipp]. Hentet fra https://www.facebook.com/permalink.php?story_fbid=1019353014762353&id=927510037279985

Kompassmarsj i whiteout

En fin kveld på Hemsedalsfjellet. Foto: privat.

I slutten av januar var det tid for 5 dagers nordisk vintertur på Hemsedalsfjellet. Et av målene for turen var å bli trygg på orientering med kart og kompass, GPS som sikkerhet. Vi fikk opplevd forskjellige typer vær på denne turen, og til lærernes glede fikk vi gå i whiteout, det "pedagogiske været". Det er ikke spesielt lett å orientere seg når alt er hvitt. Da må man gå på kompasskurs. Vi svinger alltid litt, og å følge kursen helt riktig er derfor umulig.

Noen ganger kan sikten være så dårlig at det ikke er mulig å følge kompasskurs ved faste holdepunkter. Store farer kan være at man kommer utfor skavler eller klipper, eller beveger seg inn i utløpssområder for skred. Man må vurdere om det er forsvarlig å gå videre, eller om man må etablere leir ved første og beste sted (Horgen, 2010).

Kompassmarsj i whiteout. Førstemann går på kurs, nr. 3 eller 4 sjekker og korrigerer kurs. Illustrasjon: privat

Alle må selvsagt ha samme kurs hvis man ska gå på kompasskurs. Gradtallet må man være enige om på forhånd. Skulle man gå alene er det lurt å huske på gradtallet, i tilfelle man skulle komme til å vri på kompasskurset. På kompasskursmarsj bør personen som går fremst i rekken prøve å gå på kompasskurs. Ved skikkelig dårlig sikt må førstemann følge med på kompasset nesten konstant. For å hjelpe til med å holde kursen kan tredje- eller fjerdemann også gå med kompasset fremme hele tiden. Vedkommende kan da "sikte" gjennom de to-tre personene foran seg og korrigere kursen til førstemann. Svinger man ut av kurs kan det ropes "høyre/venste". For at det skal være lettere å sikte gjennom rekka bør man ha god avstand mellom hverandre (Horgen, 2010). Det kan bli kjipt å gå foran med de andre som maser om kursen i lengden, så det er lurt å bytte før man blir for lei!

En vanlig feil er at man sjekker kursen, for så å legge kompasset i lomma. Har du prøvd å gå rett fram i blinde skjønner du at det er håpløst. Uten faste holdepunkter i terrenget må de aller fleste se på kompasset mens de går for å klare å gå på rett kurs (Horgen, 2010).

For å vite hvor man er, må man være flink til å følge med på kartet og til å ta ut kompasskurs når nødvendig. Foto: privat

Hvis man er usikker på hvor man er, er GPS en god sikkerhet. Da kan man få opp kartreferansen og sjekke det opp mot kartet, slik at du finner posisjonen din. Hvis det er "veipunkt"-funksjon på GPS-en kan posisjoner lagres, slik at man kan finne tilbake til punkt man har merket. Man kan for eksempel merke farlige steder man må unngå, som en bresprekk eller en skavel, eller steder det er lett å gå feil. Eller kanskje en hytte eller en fin plass å slå leir. Man kan også la GPS-en lagre veien mens man går. Dette kan være fint hvis det er mulighet for dårlig sikt på vei ned fra et fjell. Da kan man bruke "gå til"-funksjonen og følge samme vei man gikk opp.

Horgen (2010) påpeker ulempen med GPS: teknologi kan svikte. Den kan gå tom for batteri, eller bare være lei av å leve. Derfor er det så viktig å være trygg på orientering med kart og kompass, og heller bruke GPS som et ekstra sikringsmiddel.

Bli trygg på kart og kompass, så får du en fin tur og finner veien hjem også. Foto: privat

Kilder:

Horgen, A. (2010) Friluftslivsveiledning vinterstid. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Veilederens prioriteringer ved uhell og ulykker

Før Hemsedalsturen hadde vi en overnatting på Lingesete for å teste utstyr og for praktisk gjennomføring av ulike førstehjelpssituasjoner. Det jeg vil trekke frem i dette innlegget er veilederens prioriteringer ved uhell og ulykker

Ta ledelsen.

Skaff deg oversikt. Stopp, observer og tenk. Prioriter egen og gruppens sikkerhet først, deretter forulykkede. Unngå større skadeomfang.

Deleger oppgaver. Ting må foregå samtidig. Etter høyest prioritert må det gjennomføres: sikringstiltak, redning, førstehjelp og varsling.

Livreddende førstehjelp. Frigjøre luftveier. Hjerte- Lungeredning. Stanse blødninger. Forebygge/behandle sirkulasjonssvikt. Opprettholde normal kroppstemperatur. Forebygge/behandle generell nedkjøling. Rask og skånsom transport.

Livreddende førstehjelp. Foto: Team Jæren treningssamling

Varsling - ring 113 og oppgi:
1. Hvem ringer? (Ditt navn)
2. Forklar situasjonen. (Hva, hvem, hvor mange, hvilke skader)
3. Posisjon, med kartbladm stedsnavn og kartreferanse.

Emosjonell førstehjelp. Sosial støtte, nærhet og omsorg.


Kilder
Horgen, A. (2010) Friluftslivsveiledning vinterstid. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Kokegrop

Vifter med sitteunderlag for å få fart på bålet. Foto: privat

Det er godt med mat på tur, og noen ganger vil man kanskje slå litt på stortromma og lage til et skikkelig herremåltid. Skal du ikke dra så langt kan du dra med deg all den maten du vil. Vi på B2 Friluftsliv var på skogstur på Kaupanger, der tradisjonelt friluftsliv var i fokus. Kokegrop er en tidkrevende metode, men det møre, saftige kjøttet man får gjør det absolutt verdt det. Jeg skal her ta for meg hvordan man lager en kokegrop, og bruker måltidet vårt med lammelår som eksempel på mat man kan få til med denne metoden.

 

Gravd hull og lagt steiner nedi. Foto: privat.

Kokegrop. (Etterligning av Momrak og Vegge, 2010)

Kokegropa er en verdensomfattende teknikk. Det er gjort funn av kokegroper som er nesten 4000 år gamle (Momrak og Vegge, 2010).

Det finnes flere teknikker og bruksområder for kokegropa, men hovedmåten er å pakke inn kjøtt og «tørrkoke» det (Fooladi og Løvøy, u.å.).

Det første vi gjorde var å grave et hull. Vi skar torven ut med spaden, slik at vi kunne legge den over igjen før vi dro hjem. Hvor stort hull man trenger avhenger av hvor mye du skal ha oppi. Deretter dekkes bunnen med store steiner. Det er steinene som utgjør selve ovnen.

Da det var klart fyrte vi opp et stort bål oppå steinene for å varme de opp. Vi holdt bålet i gang i ca. 1 1/2 t., før vi tok vekk alle glørne og la maten nedi. Regelen er ca. 45 min. per  kilo kjøtt.

I følge Momrak og Vegge (2010), kan man legge vekselvis stein og ved for å effektivisere varmen. Vi fikk det bra til selv om vi bare hadde steiner i bunn.



 

Lammelår i folie. Foto: privat.

I vår kokegrop hadde vi lammelår, men man kan også bruke annen type kjøtt, fugl eller fisk. Skal man lage gjærbakst setter man det i en kjele nedi gropa (Momrak og Vegge, 2010). Lammelåret tilberedte vi ved å kutte hull vi stappet hvitløksbiter inni, krydret masse med pepper, salt og rosmarin, og la i smør og gulrøtter. Andre grønnsaker kan også puttes oppi. Vi rullet det inn i flere lag med aluminiumsfolie. Mer tradisjonelt kan man bruke never eller ulike typer blad (Momrak og Vegge, 2010).

Tilbehøret på plass. Foto: privat.

Søtpoteter og sjalottløk med smør, krydret med pepper og salt var godt tilbehør til lammet. Det pakket vi også i folie og la det i gropa sammen med låret. Man kan legge nedi nesten hva man vil, så lenge det er plass i kokegropa.

Middagen klar. Foto: privat

Da maten hadde ligget så lenge den skulle, løftet vi vekk steinene med spaden og fikk opp maten. Det var akkurat passe med tiden, kjøttet var helt perfekt! Alt klart for et skikkelig festmåltid. Vi hadde startet litt seint med kokegropa, så det var blitt langt utpå kvelden.

Saftig og godt! Foto: privat.

Kokegrop er en tradisjonell måte å lage til et måltid. Man kan bruke den til mye forskjellig, men hovedsaklig blir den brukt til å «tørrkoke» innpakket kjøtt. Det krever en del forberedelser og mye tid, men du får i gjengjeld en god matopplevelse. Lammelåret passer veldig bra i kokegropa, men prøv gjerne andre ting også.


Kilder:
Momrak, P. og Vegge, Ø. (2010). Mat i det fri. Selja Forlag, Førde.

Fooladi, E. og Løvøy, M. (u.å.). Hvordan lager vi ei kokegrop i dag? Hentet fra:  http://www.naturfag.no/forsok/vis.html?tid=1234129&within_tid=1188274    

Tradisjonell leirplass

Høstens veiledertur er en tredagers tur hvor tredjeårsstudenter skal prøve seg som veiledere for en gruppe første- og andreårsstudenter på studieretningen for bachelor i friluftsliv. Alle skulle prøve å lede gruppa med orientering på vei til og fra leirplassen, som skulle være boplassen disse dagene. Leirplassen skulle være tradisjonell, med gapahuk og mat på bål. Jeg skal fortelle litt om hvordan man lager en slik tradisjonell leirplass, og om sporløs ferdsel.

Kos i leirplassen. Foto: privat.

Høsten er en fin årstid å være på tur, med friske farger og ullgenser. Overnatting i gapahuk gir en helt annen naturopplevelse enn teltet. Den har tre vegger, skråtak og åpning mot bålplassen. Gapahuken er en tradisjonell bivuakk som tidligere ble brukt i forhold til skogsdrift, av skogsarbeidere og tømmerfløtere. Den gang var det helst laget med tømmerstokker. Gapahuker av tømmer blir også brukt i dag. Man kan også bruke granbar, men begge metoder må man ha avtale med grunneier (Horgen, 2010).

Presenning og tau er en enkel og skånsom måte å lage gapahuk på, derfor gjorde vi heller det. Da spenner man bare opp presenningen som ly. Det finnes mange måter å gjøre dette på, og man kan sette sitt personlige preg på det hvis man vil. Skråtaket er en funksjonell måte å gjøre det på, hvor man får plass til mange. Vi bandt to av endene opp i trærne og festet nedre del med tunge stokker. Vi syntes taket vårt ble litt lavt, så vi satte opp noen stokker til å løfte det i enden. Vi hadde en liten presenning som vegg på den vindutsatte siden hvor vi også la veden til tørk. Det ble en stødig konstruksjon, men den ene natten blåste det så kraftig at det trengtes noen småjusteringer. Koselig krypinn!

Illustrasjon av en gapahuk av presenning.

Det enkle friluftsliv er en søken etter det enkle. Primitive måter å gjennomføre friluftsliv blir foretrukket fremfor en luksuriøs turisthytte. Vi legger det stressende hverdagslivet fra oss hjemme og går inn i naturen. Den lille gruppen gir nære relasjoner, hvor alle har ansvar og er medbestemmende. (Bentsen, Andkjær og Ejbye-Ernst, 2009). Det er ikke like lett å gjemme seg unna. Man får vært med i beslutninger og har bedre mulighet til å lære fordi en liten gruppe må bruke alle ressursene. Alle må være med.

Det skal ikke være flere i gruppen enn dem man kan få plass rundt et bål (Tordsson, referert i Bentsen, Andkjær og Ejbye-Ernst, 2009). Vi var seks personer, og jeg synes ikke man bør være flere enn det. Andre klasseturer har vi vært 3-4 på hver gruppe.

Kreativ latrine, legg merke til WC-skiltet. Foto: privat

En leirplass er ikke komplett uten latrine! Siden vi følger prinsippet om sporløs ferdsel, og ikke har så lyst til å skitne ned hele området er det lurt å lage en felles do. Før hjemreise rydder vi den vekk og legger torv over. Leirplassen skal også ryddes, slik at de neste som kommer finner en like fin plass som det vi gjorde. Bålet skal også legges torv over og steiner flyttes, og selvfølgelig skal all søppel med hjem! Dette er sporløs ferdsel, som speiderne sier: "å ferdes på naturens premisser" (Norges KFUK-KFUM speidere, u.å.). Det skal helst se ut som det ikke har vært menneskelig aktivitet på overnattingsstedet i det hele tatt. Innsamling av ved til bålet skal gjøres varsomt, ikke sag ned alle kvistene i en liten radius rundt leirplassen. Indianertotem er ikke kult. Tørre, døde kvister brenner godt og ligger ofte mye av på bakken. La andre få oppleve stedet like fint som deg.

Norges KFUK-KFUM-speider

å ferdes på naturen sine premisser.

å ferdes på naturen sine premisser.

Allemannsretten sier vi i Norge har rett til fri ferdsel i utmark, så lenge man tar hensyn og ikke gjør skade eller er til ulempe for andre (Friluftslivsloven, 1957). Brann- og redningsetaten (2014) opplyser om at bålbrenning fra 15. april til 15. september er forbudt uten tillatelse fra kommunen, dette må søkes om. Hvis det ikke er fare for spredning av brannen , kan det være lov på allerede etablerte bålplasser. 

Varmt og godt. Foto: privat

Det tradisjonelle friluftsliv tar oss tilbake til en tid hvor det ikke fantes moderne teknologi. Vi glemmer det hektiske samfunnet vi lever i. Det er en befrielse i det å bruke enkle midler, sove ute med presenningen som værskydd og se inn i et bål istedenfor en PC. Sporløs ferdsel er med på å bevare disse opplevelsene for de neste som kommer til plassen. Det er naturen som skaper turen din, så la ferden din i den være varsom.



Kilder

Brann- og redningsetaten. (2014, 25. april). Retningslinjer for bål og grilling. Hentet fra

http://www.brann-og-redningsetaten.oslo.kommune.no/article115682-716.html

Bentsen, P., Andkjær, S. og Ejbye-Ernst, N. (2009). Friluftsliv. Natur, samfund og

pædagogik. København: Munksgard Danmark 

Frilutslivsloven, LOV-1957-06-28-16. §2. (1957).

Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning Vinterstid. Høyskoleforlaget, Oslo.

Tordsson, B. (2005). Perspektiv på naturmøtets pedagogikk. Høgskolen i Telemark, Bø.

Norges KFUK-KFUM speidere. (u.å.). Sporløs ferdel. Hentet fra http://speiderprogram.no/no/Vandrer/Merker/Patruljemerker/Skaperen/Obligatoriske_emner/Natur/Sporlos_ferdsel/