En ukes høyfjellstur

Uke 36 dro vi på høyfjellstur fra Leikanger til Sogndal, i forbindelse med vegetasjonslære. Hovedtema for turen var naturkjennskap. Lærerne våre er ivrige planteentusiaster, som fant fram den ene blomsten etter den andre. Alle i klassen skulle også ha presentasjoner om planter og landskapsformer i høyfjellet. Jeg skal fortelle litt om noen av plantene man finner i høyfjellet, hvordan de ser ut, hvor man finner dem og kulturhistoriske fun facts!

Bjørnekam. Foto: privat.

Bjørnekam
Blechnum spicant

Bjørnekam er en bregne i bjørnekamfamilien, med ovalt bladomriss. Den har to typer blad: sporebærende og vegetative. De sporebærende står oppreist og de vegetative, vanlige bladene ligger ofte på bakken. De sporebærende har mindre finner og er lengre enn de vanlige. Bladene er enkeltfinnede og ligner en kam. Enkeltfinnet vil si at hovedbladene kun er én finne, de deler seg ikke. Bladene er fortsatt grønne om vinteren. 

Den blir 15-40 cm høy, og trives best i skog og lyngmark. Den vokser på Østlandet og i kyststrøk opp til Troms.

(Allkunne, 2012, Thomassen, u.å. og SNL, 2009)

Fjellsveve. Foto: privat.

Fjellsveve
Hierácium alpinum

Fjellsveve er i kurvplantefamilien. Den er en samlebetegnelse på over 200 småarter og er vanskelig å skille fra hverandre. Dette kommer av at de fleste svevene setter frø uten befruktning i tillegg til vanlig kryssbestøvning.

Før trodde man at rovfuglene brukte plantenes saft til å skjerpe synet, derav navnet Hierácium, av det greske ordet Hierax, som betyr hauk eller falk. Blomsten sover om natten; den lukker seg som beskyttelse mot avkjøling.

Den har rosettblad og én eller flere stengelblad. Den er gul, og har lodne blad, stengel og kurvdekke. «Pelsen» hindrer varmetap ved et lag med isolerende luft mellom hårene, akkurat som klærne våre. Slik kan planten overleve på vindfulle og kalde rabber og heier.

Fjellsveve kan ligne på føllblom. Stengelen til føllblomen er derimot glatt, og på utsiden av de ytre kronbladene er det en rød stripe. Fjellsveve er vanlig i hele fjellkjeden i Europa og på Grønland. Den er funnet på 1960 moh. i Jotunheimen og 3000 moh. i Alpene.

(Kristoffersen, 2007, s. 196 og Hamre, 2006, s. 58).

 

Hestespreng. Foto: privat.

Hestespreng
Cryptogramma crispa

Hestespreng er en bregneplante i hestesprengfamilie, med trekantet bladomriss. Den er giftig for hester og kan fremkalle kolikk, derav det norske navnet hestespreng. Den er ca. 15 cm høy, og har to typer blader. De smale bladene er sporebærere og de brede, mer krusete bladene driver fotosyntese. De krusete bladene kan ligne litt på persille.

Bregnen er tredobbletfinnet. Det vil si at hovedbladene som går ut fra stengelen deler seg tredobbelt. Den er en vanlig fjellplante og vokser ofte i snøleier, lesider hvor snøen ligger til langt utover sommeren. Der har den god tilgang på vann, men må tåle en kort vekstsesong.

(SNL, 2009 , Thomassen, u.å. og Miljølære, u.å.)

Gulgrønn kartlav på steinene. Foto: privat.

 Kartlav
 Rhizocarpon geographicum

Kartlav er en type skorpelav: vokser tett på underlaget og er omtrent umulig å få av. Den gulgrønne fargen med mørke linjer rundt, ligner grensene på et kart. Derav det norske navnet kartlav.

Kartet viser derimot ikke landegrenser, men i området nær en isbre, kan dette kartet fortelle hvor lenge det er siden området var dekket av breen. Laven vokser ca. 5 mm i løpet av et år. Ved å måle diameteren på laven kan en regne ut hvor lenge det er siden voksestedet var dekket av breen. Desto nærmere brekanten laven ligger, jo mindre diameter på lavrosetten. Lengre unna breen øker diameteren til lavrosettene og de flyter mer og mer sammen.

Den brukes som dateringsindikator for stein og steinstrukturer fordi veksten er jevn, men langsom. Steiner og strukturer med flest forekomster av kartlav er dermed de eldste. Metoden kalles "lichenometri". Kartlaven vokser på granitt og andre sure bergarter fra havnivå og opp  til de høyeste fjelltoppene. I fjellet dekker kartlaven ofte store flater.

(Hamre, 2006 s. 114 og NDLA, u.å.)

Molter på kartlav. Foto: privat.

Molte
Rubus chamaemorus

Molte er en bærfrukt i rosefamilien. Den har lange tradisjoner som næringsmiddel og i medisinsk bruke. Den smaker godt og inneholder mye C-vitamin. Den ble tidlig brukt av sjøfolk mot sjørbuk. Molte har, som tyttebær, naturlig konserveringsmiddel (benzosyre), og har derfor god holdbarhet.

Bladene er nyreformete, blomsten stor og hvit. Molte er særbu, altså har den egne hann- og hunnblomster. Kun hunnblomsten utvikles til bær. Bæret er først rødt og blir til slutt oransjegult.

Voksestedet er næringsfattig grunn som torvmyr, fuktig skog og lyngheier. Molte er fylkesblomst for Finnmark. Den er vanlig i alle fjellstrøk i Europa, Grønland og den nordlige halvkule. Høyderekorden i Europa er 1400 moh. ved Gudbrandsdalen.

(Kristoffersen, 2007, s. 93)

Snøull. Foto: privat.

Snøull
Eriphorum scheuchzeri

Snøull er en fjellplante i halvgressfamilien. Tidligere har folk prøvd å lage klær av myrullen. Ullhårene ble plukket og blandet med saueull eller bomull. Ullhårene var derimot for sprø til å brukes som garn. Myrullen ble istedet brukt som fyll i dyner og puter.

Snøull vokser enkeltvis fra en krypende rotstokk. Den opptrer i massevegetasjon og kan få store myrflater til å se ut som de er dekket av snø. Ullhodet er hvitt, svært tett og helt rundt, i motsetning til torvull som ser mer sjuskete ut.

Den er utbredt i hele vår fjellkjede. Høyest dokumentert 1840 moh. i Jotunheimen. I Nord-Norge kan den gå helt ned til kysten. Den finnes i Europa, Grønland og arktiske områder av Amerika og Sibir. Underarten polarsnøull er vanlig på Svalbard.

(Kristoffersen, 2007, s. 198)

Fjelløyentrøst. Foto: privat.

Fjelløyentrøst
Euphrasia frigida

Fjelløyentrøst hører til maskeblomstfamilien, en vanskelig slekt med mange nærstående arter. Øyentrøstartene er halvparasitter og snylter på røttene til andre planter. Tidligere ble planten brukt mot øyesykdommer, derav det norske navnet.

Det er en liten plante på 3-20 cm, som har nesten runde, taggete blad. Blomsten er hvit til lysfiolett.
Fjelløyentrøst trives på kalkgrunn, og du finner den på eng, hei og myrer i fjellet. Den er vanlig i hele fjellheimen. Høyest dokumenterte voksested er 1800 moh. i Jotunheimen, i Alpene 3000 moh. Den vokser i Europa og begge sider av Nord-Atlanteren.

(Kristoffersen, 2007, s. 160)

Musøre. Foto: privat.

Et teppe av musøre. Foto: privat.

Musøre
Salix herbácea

Musøre er en liten, krypende busk med mesteparten av greinsystemer under jorden. Den hører til vierfamilien. Den er en av våre minste arter, på 2-15 cm, og har en treaktig stamme. Den svenske botanikeren Linné kalte musøre for «verdens minste tre». Den deler seg vegetativt ved hjelp av jordstengler. Derfor danner den ofte tette matter og kan bli svært gammel.

Bladet ligner et musøre når den folder seg ut, derav det norske navnet. Den vokser ofte på snøleier og andre fuktige steder. Den er flerårig, og når den smelter fram fra snøen trenger den bare et par uker med god varme før den blomstrer.

Musøre er vanlig i hele fjellkjeden. Høyeste dokumenterte voksested er 2170 moh. i Jotunheimen og 3300 moh. i Alpene. Den vokser i den nordlige halvkule, Europa, Grønland og nordøstlige Nord-Amerika.

(Kristoffersen, 2007, s. 32)

Lusegras. Foto: privat

Lusegras

Huperzia selago

Lusegras tilhører kråkefotfamilien. Stilken står stivt opp fra bakken, og mangler krypende jordstengel. Tidligere ble planten kokt og brukt mot hodelus og annet utøy på mennesker og dyr, derav det norske navnet lusegras. Planten er giftig, og blir 5-12 cm høy.

Lusegras er som regel gulgrønn, og ser ut som et lite bartre. De øverste bladene er trykket inn til stammen. Den trives i barskog i lavlandet og på fuktige steder på fjellet. Den er vanlig i hele landet og finnes helt fra kysten og høyt til fjells. Høyeste voksested dokumentert er 1940 moh. i Jotunheimen. Den har stor utbredelse, blant annet i Europa, på Grønland, i Nord- og Sør-Amerika, Nord-Asia og Australia.

(Kristoffersen, 2007, s. 196)

Sølvvie. Foto: privat

Sølvvie

Salix glauca

Sølvvier er en liten busk i vierfamilien. Den er en viktig bestanddel i gråvierkrattet langs elv og myr sammen med lappvier og ullvier. Bladene er grålodne og butte med flate kanter. Raklestilken har to til fire blad. Raklene kommer samtidig som bladene. Den er ganske lik lappvier. Hovedforskjellen er at lappvier har sittednde rakler uten blad.

Sølvvier vokser på fuktige steder på fjellet. Den er vanlig i hele fjellkjeden. Høyest dokumenterte voksested er 1900 moh. i Jotunheimen. I Vest-Norge og Nord-Norge vokser den helt ned til kysten. Den er utbredt i hele Nordvest-Europa.

(Kristoffersen, 2007, s. 31)

Høgfjellslandskap, Lusaskard. Foto: privat

Høgfjellslandskap, Lusaskard. Foto: privat

Det er både morsomt og nyttig å vite litt om plantene man finner der man er på tur. Man blir mer oppmerksom på hva som er rundt en, og i forhold til veiledning har man noe interessant å fortelle gruppa. Noen av plantene kan man bruke til matlaging, underholdning eller praktiske ting. Naturkjennskap kan være nyttig. Undersøk gjerne hva slags planter som finnes i området du skal ut på tur.

Kilder

Allkunne, nynorsk digitalt oppslagsverk. (2012). Bjørnekam. (Internett). Lest: 21.09.2014: 

http://www.allkunne.no/default.aspx?menu=254&id=6722  

Hamre, H., B. (2006). Fjellet; flora, fauna, geologi. Cappelen, Oslo.

Kristoffersen, T. (2007). Det blomstrende fjellet. Vigmostad og Bjørke, Bergen.

Miljølære. (u.å.) Art: Hestespreng (Cryptogramma crispa). (Internett). Lest: 21.09.2014:

http://www.miljolare.no/artstre/?or_id=4701

NDLA. (u.å). Lav - Biologi 1. (Internett). Lest: 21.09.2014:  http://ndla.no/nb/node/68989

Store norske leksikon. (2009). Bjørnekam. (Internett). Lest: 21.09.2014:  https://snl.no/bj%C3%B8rnekam

Store norske leksikon. (2009). Hestespreng. (Internett). Lest: 21.09.2014: https://snl.no/hestespreng

Thomassen, Kjell. (u.å.) Arkhimedes-prosjektet. Bestemmelsesnøkkel til bregner. (Internett). Lest: 21.09.2014:  http://uit.no/Content/200345/3%20N%F8kkel%20til%20bregner.pdf