Klatreundervisning i Frankrike

På vandretur i Gorges du Verdon. Foto: privat

Turen friluftslivsklassen hadde gledet seg til i lang tid kom i oktober, da vi dro for å klatre i Frankrike. Vi bodde i Correns, ca. en time unna Nice. Klatringen foregikk i Châteauvert. Vi fikk også vandret i Verdon-kløften. Målene med turen var å bli trygg på egenferdighet ved klatring på topptau og led på borebolter, få oppfølging på individuelle mål, samt å lære om natur og kulturguiding. Frankrike har vært et yndet klatrereisemål for blant annet nordmenn, som er vel forståelig etter å ha opplevd det. Historien viser at klatrere har dratt fra Norge til Frankrike, som Grimestad (2004) forteller. 

Klatring i Châteauvert. Foto: privat

Siden 1980- og 90-tallet har norske klatrere dratt til Frankrike. Blant annet Gorges du Verdon hadde klatremuligheter av det sjeldne, med klippeklatring på kalkstein. Det er det nest største elvegjelet i verden, dannet av elven Verdon som har gravd seg dypt ned i kalsteinsmassene (Wikipedia, 2013). Vi kunne se utallige klatreruter på vandreturen vår, og stedet bar tydelig preg av å ha mange klatrende besøkende. Det var ikke uten grunn at klatrere likte Frankrike. Den klatringen nordmenn var vant til var knyttet til staute fjell som granitt og gneis. Kalkstein var noe helt annet. Her kunne man klatre utenom de naturlige sikringslinjene, og det var klatretak over alt! Små og store, grunne fordypninger og dypere hull. Før steinen ble for slitt, ga den god fiksjon. Det ble også tilrettelagt med borebolter, av de liberale franskmennene. Den akrobatiske utfoldelsen var viktigere enn etikk og tradisjonsbundet sikkerhetstenkning. Franskmennene ble gode på vanskelig klippeklatring. Det ble også de norske klatrerne som var mye i Frankrike (Grimeland, 2004).

Kalksteinens kule formasjoner. Foto: privat.

Impulser fra Frankrike har vært med å prege utviklingen av sporten i Norge de siste ti til tjue årene. Det var vanlig å tilbringe flere måneder i Frankrike for å dyrke klatring på tørre klipper. I fransk klatrestil vurderes det som greit å bruke borebolter for å redusere faremomentene i en rute. Tilrettelegging av klatreruter medfører en vanskelig balansegang, fordi vurderingen av fare er individuelt. Men den akrobatiske utfoldelsen blir friere når farene oppleves som små (Grimeland, 2004). 

Norge kunne ikke fri seg fra internasjonaliseringen, men vi hadde andre forutsetninger enn franskmennene. Vi hadde andre kulturelle forutsetninger, og vi hadde andre bergarter. Marius Morstad forteller at med reisene til Frankrike kom kvantifiseringen og fokuset på graderinger for alvor til Norge. Han mener nordmenn prøvde å kopiere franskmennene. Det gjaldt franskmennenes tilnærming til klatring på kalkstein, til bevegelsesmønsteret, etikken og språket. Men i Norge har vi ikke kalkstein, og fransk er ikke vårt morsmål. Han tenker at utviklingen kanskje gikk litt for fort, og stiller spørsmål til om en annen tilnærming til fjellet muligens kunne vært mer naturlig i Norge (Morstad i samtale, 1999, ref. i Grimeland, 2004).

Siste kvelden på campingen i Correns. Foto: privat

Kilder

Grimeland (2004) En historie om klatring i Norge 1900-2000. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad og Bjørke.

Wikipedia (05.10.2013) Gorges du Verdon. Hentet fra: https://nn.wikipedia.org/wiki/Gorges_du_Verdon 

De dynamiske komponentene i sikringskjeden

Klatring var en stor del av høsten på siste året med friluftsliv på Høgskolen i Sogn og Fjordane. Kvam er et klatrefelt i Sogndal, som vi dro til for å lære metoder i sportsklatring for klatring på lavlandsklippe. Det er ikke lett å venne seg til tanken på å falle, og å stole på utstyret. Når man faller får man et rykk, et såkalt fallrykk. Sikringskjeden består av flere deler som passer på at klatreren ikke faller helt ned på bakken. Alle disse delene er med på å dempe fangrykket, og kan i denne sammenheng kalles dynamiske ledd (Tronstad, 2005).

Viktig med kameratsjekk. Foto: privat

Tauet er en strikk. Foto: privat

Klatretauet er en strikk. Det strekker seg ved belastning, slik at klatreren som faller bremser gradvis, i stedet for momentant. Elastikken i tauet bestemmer bremselengden. Nest etter tauets strikkeffekt er taubremsen det viktigste. Når draget på taubremsen overstiger en viss grense, klarer ikke lenger sikreren å holde i mot. Tauet begynner å slure gjennom, bremselengden øker og fallet blir mykere (Tronstad, 2005).

Grigri. Foto: privat

Taubrems. Foto: privat

Taubremsen minsker fangrykket og belastningen på sikringskjeden. Taubremser vil uansett begynne å slippe gjennom tau, eller slure, uansett hvor hardt du holder. Dette er for å dempe fangrykket klatreren får ved et fall. En slik brems kalles dynamisk, og det er stor variasjon i forhold til hvor lett de slurer. En brems som nesten ikke slurer kalles statisk. Den mest statiske taubremsen er Grigri, og lignende typer (Tronstad, 2005).

Når og i hvilken grad tauet vil slure, avhenger av type taubrems, tautykkelse, om tauet er glatt eller loddent, tørt eller vått, og av sikrerens grep. Litt av fangrykket dempes også i resten av systemet. Sikreren som blir rykket ut av stilling eller løftet litt opp, klatreselen som tøyes, innbindingsknuten som strammer seg, og faktisk også av klatrerens kropp siden den føyer seg litt i landingen. Disse bidrar til å gi klatreren en myk landing. Sikreren kan med fordel gi litt etter for et mer behagelig fall (Tronstad, 2005).

Klatreren vil føye seg i landingen. Foto: privat

Sikreren kan gi litt etter for et mykere fall. Foto: privat

Kilder
Tronstad, S. (2005). Innføring i klatring. Akilles forlag 

Planlegge padletur - Solund

Havpadling. Foto: Kayak Skills Clinic

I september var temaet kystfriluftsliv, og i den sammenheng dro vi til Little Færøy i Solund. Vi bodde hos gjestmilde Roar Moe, som er eneste boende på øya. Han tok oss med i gamle tradisjonsbåter. Vi fikk prøve å ro og seile på "gamlemåten". Vi satte ut garn og terner, og fikk fisk og krabber. Det ble også to dager med havpadling, hvor lærer fra høgskolen underviste oss. Vi lærte grunnleggende padleteknikker, ulike redningstenkikker, vurdering av egne ferdigheter i forhold til vær- og sjøforhold, planlegging og gjennomføring av padleturer og navigering på sjøen. Jeg vil i dette innlegget fortelle om planlegging av en kajakktur.

Køhn og Rishovd (2006) setter opp 6 punkt man innledningsvis bør gjøre i planleggingsfasen. Det første er å bestemme hvilket område som skal padles, og hvor lang turen skal være. Den andre er å bestemme tidsrom og hvor lenge du skal være ute. Det tredje er å finne eventuelle medpadlere som er enige i opplegget. Det fjerde er å skaffe kart over området og tegne inn ruta med eventuelle overnattingsplasser og lignende. Det femte er å skaffe tilgjengelig litteratur eller annen opplysning om området som skal padles. Dette punktet kan kanskje virke overdrebet, men det er viktig å skaffe grunnleggende kunnskap om det området som man ferdes gjennom. Det kan også gjøre det morsommere å gjennomføre turen når du har lest om noen av stedene du skal besøke. Det sjette punktet er å klargjøre økonomi og alle kostnader i forbindelse med turen, slik at ingen blir overrasket og må trekke seg fordi de ikke har råd.

Når det er bestemt hvor turen går, bør det lages en turskisse der det tegnes inn dagsetapper og leirplasser eller overnattinger. Lengden på dagsetappene må tas ut fra den svakeste padlers nivå, slik at turen blir like bra for alle som er med (Køhn & Rishovd, 2006). Dette er når turen går over flere dager, men dagsturer kan også bli brukt på samme måte, ved å tegne inn eventuelle steder der man går i land, lunsjpauser og lignende. Før turen må man sjekke og klargjøre utstyret, og sjekke at alt fungerer som det kal. Sett opp en utstyrsliste med felles og eget utstyr. Trening er viktig, slik at du er i form til å gjennomføre turen og for å unngå belastningsskader. Før avreise bør alle gå gjennom opplegget sammen, slik at alle er enige og man unngår gnisninger. Gjennom slike samvær, gjerne holdt på vannet, blir gruppen også bedre sammensveiset (Køhn & Rishovd, 2006). Slike samlinger på land og på vann, hadde vi mye av. Det gjorde oss bevisst på hvilke vurderinger som må tas og hvilke risikomomenter som kan dukke opp på en padletur. Det ble også lettere å holde gruppen samlet, og bedre for oss i undervisningen.

 Kilder
 Køhn, Ø. & Rishovd, H. (2006) Kajakk: Hav-, tur- og mosjonspadling. Oslo: Boksenteret

Førstehjelp på tur - Veiledertur

Bæres opp fra det kalde vannet. Foto: privat

Denne høsten var det oss tredjeårsstudenter som skulle teste våre veilederferdigheter. Jarle og jeg fikk en gjeng kjekke friluftslivstudenter med på tur til Solvorn. Et av målene var å lære om førstehjelp på tur, som B2 studentene i gruppen skulle stå for. Det ble dratt i gang med stort engasjement og autentiske øvelser. Det ble scenarioer på redning i vann, spjelking av brudd og bygging av båre.

Pust! Over i stabilt sideleie. Foto: privat

Livredning i vann
Slagordet Reach-Throw-Row-Go-Tow, forteller hvordan vi bør gå frem når vi vurderer en redningsaksjon i vann. Hvert ledd står i prioritert rekkefølge etter økende grad av fare. Slagordet bygger på prinsippet om forlenget arm. I livredning heter det: rekk ut først, kast om du kan og svøm ut om du må! Man må alltid passe på å ha en gjenstand mellom seg og den som skal reddes, enden du rekker ut noe eller kaster ut noe til personen. Hvis du har båt, kano eller lignende tilgjengelig, kan du ro ut til vedkommende. Hvis det er langt til land, vannet er kaldt eller personen er bevisstløs, bør du få vedkommende opp i båten. Bruk akterenden. Hvis du er trent for livredning, kan du svøme ut med et flyteslep eller slepemiddel. Hvis personen er bevisst, må man selv oppføre seg rolig, holde øyekontakt og bruke forlenget arm.

Hvis personen er bevisstløs eller det ikke er hjelpemidler i nærheten, må du bruke kontaktredning. Da må du kunne frigjøringsgrep og ilandføringsteknikker. Holdegrep og svømmeteknikk velger du ut fra egenkompetanse og situasjon. Ilandføringsmetode velges ut fra tilstand på personen, etter værforhold og avstand til land. En god metode er behagelig for den som reddes, gir redderen rom for manøvrering og gjør det mulig med øyekontakt og tilstrekkelig kontroll. Vanlig metoder er hårgrep, hodegrep, grep over skulder og bryst, grep under arm og rundt bryst, og grep under rygg. Hvis personen er bevisstløs må du utføre munn-til-munn-metoden, altså innblåsninger (Neheim, 2000). Studenten på turen vår bar den "bevisstløse" opp av vannet. Da de fant ut at han hadde pust og puls, la de han over i stabilt sideleie. Da han kom til hektene igjen, fikk han varmen igjen med bål og varme klær.

Hvis den bevisstløse ikke har pust, må man ringe 1-1-3 og sette i gang med HLR (hjerte-lunge-redning). To innblåsninger og 15 brystkompresjoner, i en takt på 100 trykk per minutt (eller i takt med sangen «Staying alive»). HLR fortsettes med frem til personen kommer til live, eller til ambulansepersonell tar over (Nesheim, 2000).

Spjelking av leggbrudd. Foto: privat

Spjelking av brudd
Brudd skjer gjerne på grunn av fall. Det er sjelden tvil om at noe er brukket. Typiske symptomer er hevelser, smerter og vridde stillinger. Åpne brudd beskyttes med steril kompress. For å spjelke bruddet kan man lage skinner, av det som er tilgjengelig. Det kan være for eksempel en skistav (Bursell, 2004) Studentene her brukte stokker til å støtte opp bruddet. og bandt det godt med gensere. I dette scenarioet var det snakk om et leggbrudd. Da skal spjelken rekke fra fot til hofte, med god polstring. Pass på at den skadede ligger best mulig, og ikke fryser. Transporter så skånsomt som mulig til lege. Det kan gjøres ved å improvisere en båre. Den kan lages på mange måter, ved å bruke det man har for hånd. Det kan for eksempel være stokker eller ski, med jakker rundt (Jaer, 1995).

En improvisert båre. Foto: privat

Kilder
Bursell, J. (2004) Friluftsliv - under åpen himmel året rundt. Oslo: Landbruksforlaget.

Jaer, Ø. (1995). Førstehjelp. Oslo: Kunnskapsforlaget.

Nesheim, R. (2000) Symjing og livredning (s. 321-384). I Enoksen og Sigmundstad (Red.) Aktivitetslære : grunnbok : studieretning for idrettsfag. Hentet fra: http://urn.nb.no/UTN:NBN:no-nbdigibok2010032405083

Alpine farer ved skitur på Jostedalsbreen

Endelig utsikt etter en dag i whiteout. Foto: privat.

I slutten av mai dro vi på årets siste tur, vårskitur på Jostedalsbreen. Vi startet opp Fåbergstølsbreen, forbi Kjenndalskruna, Høgste Breakulen, Ramnane, Bings gryte og Grensevarden, før vi avsluttet ned Supphellebreen. Målene var skitur og veivalg på bre, planlegging og gjennomføring av dagsetapper, praktisk orientering og bruk av GPS. Det jeg vil fokusere på i dette innlegget er veivalg på bre i forhold til alpine farer.

Jostedalsbreen er Norges og det europeiske fastlands største bre. I eldre tider var det nytteferdsel over breen fra bygd til bygd (SNL, 2015). Nå har det blitt et populært turmål. Mange går den på langs, enten organisert eller privat.

Jostedalsbreen Nasjonalpark ble opprettet i 1991, som også omfatter flere selvstendige breer, særlig i vest. Jostedalsbreen smeltet helt bort for 6–7 tusen år siden, under den varme klimaperioden. Den eldste isen i breen er derfor neppe mer enn 1–2 tusen år gammel (SNL, 2015).

Innmarsj til Fårberstølsbreen. Foto: privat

Haslene (2011) har skrevet om en rekke alpine farer knyttet til vandring på bre. Selve nøkkelen til sikker ferdsel på fjell og bre mener han er å tenke konsekvens. Man må velge tur etter evne og ut fra egne forutsetninger.   

Bresprekker er brevandringens største fare. Nå var det mye snø på breen, som dekket mye av sprekkene. Det kan danne såkalte snøbroer over sprekkene. Disse kan bryte ved belastning, og da faller man ned i sprekken. Det er viktig å kunne forutsi hvilken retning sprekkene vil gå på snødekt bre, slik at du kan gjøre trygge veivalg utenom dem (Haslene, 2011).

Isfall og kollaps må man være på vakt for. Det kan være fare for å få fallende is over seg, eller at isen kollapser der man står. Det kan være store luftrom ved brekanten, som man må være observant på når man skal på og av breen (Haslene, 2011).

Været endres raskt og uventet på breen. Breene har ofte sitt eget værsystem, så selv om værmeldingen er bra, kan det være helt annerledes på breen. Det er vanlig med uventet vind og tåke. Vær obs på at værforandring kan gi økt skredfare. Skulle det bli tordenvær, er faren størst for lynneslag i konvekse og oppstikkende områder, og på flater der man selv rager et stykke over bakken. Kjenner du prikking på ubeskyttet hud, knitring eller susing rundt hodet, at håret reiser seg eller at det synger i metall er du inne i et elektrisk felt. Hold deg unna fareområdene, legg fra deg metall og hold avstand fra det. I åpne områder, spre gruppen og sett dere ned (Haslene, 2011).

Man må være forberedt på dårlig vær. Ta med det utstyr, klær og mat som trengs (Haslene, 2011). Det er lurt å ha med mat til en dag ekstra hvis været blir for dårlig til at det er trygt å gå ned breen. Hadde vi ikke hatt GPS å følge hadde det tatt veldig mye lenger tid å komme seg frem. Å gå på kompasskurs i dårlig sikt er viktig å lære seg, men det tar lang tid og kan være ganske unøyaktig.

Vær forberedt på vind og tåke. Foto: privat

Jack har tettet solbrillene med sportstape for å ikke bli snøblind. Foto: privat.

Snøblindhet kan skje på snødekt bre og andre steder med en del snø. De ultrafiolette strålene vil påvirke øynene hvis du ikke har solbriller på. Selv om det ikke er sol vil strålene reflekteres i snøen. Solbrillene bør ha sidedekning. Har du ikke det kan du gjøre som Jack og teipe rundt. Du ser rimelig teit ut, men det er bedre enn å bli snøblind. UV-strålingen øker med 75-100% pr 1000 moh., så man er svært utsatt over Jostedalsbreen (Haslene, 2011). 

Snøblindhet er veldig smertefullt. Først vil øynene svi, så vil tårene renne og det er vondt å få lys på øynene. I verste fall kan du bli foreløpig blind. Ligg i et mørklagt rom, og det vil vanligvis går over i løpet av 1-2 døgn. Skal du fortsette turen kan du teipe solbrillene til du kun ser gjennom 

en smal stripe (Haslene, 2011).

Uaktsomhet er nok den vanligste grunn til uhell under brevandring. Hvis du ikke bruker de mest elementære regler for sikring på bre, hjelper det lite å ha kunnskap og utstyr i orden. Det krever et visst fysisk grunnlag for å gjennomføre en tur. Man bør også alltid ha overskudd i tilfelle man må endre planene på grunn av uhell eller dårlig vær (Haslene, 2011).

Diskusjon om orientering i pausen. Foto: privat

Utstyrssvikt kan skje den beste. Men det hjelper å være kjent med utstyret på forhånd, og å ha med reparasjonsaker (Haslene, 2011).

Dårlig dagsform kan gjøre dagen tyngre. Stølhet, gnagsår, forkjølelse, uvanlig kost og lite drikke er småting, men har likevel innvirkning på humøret (Haslene, 2011).

For ambisiøs turplanlegging kan være overvurdering av deg selv og gruppa i forhold til erfaring og fysisk form. Situasjonspregede utfordringer kan skje hvis situasjonen blir konkurransepreget eller at man ikke snur i tide fordi noen i gruppa vil videre uten å tenke konsekvens. Konsekvenstenking og sikkerhet kommer alltid først. God planlegging er viktig for en vellykket tur. Diskuter da problemer som kan oppstå. Stopp opp underveis for å diskutere hvis det skjer noe (Haslene, 2011). Vi byttet på å ha ansvar for orientering. Da brukte vi pausene til å diskutere  og legge inn kartreferanser på GPS. Det var viktig å få frem hvis noen ikke var fornøyd med tempo, slet med gnagsår eller andre ting.

Panikk kan være farlig i en krisesituasjon. Det finnes knep for å unngå at man mister kontroll over redselen. Man kan tvinge seg til å puste dypt og jevnt med magen. Hvis man på forhånd øver på og tenker gjennom hva som kan skje, og hvordan ulike krisesituasjoner kan løses, handler du gjerne mer rasjonelt i en reell situasjon (Haslene, 2011).

Et bra turlag som tar hensyn til hverandre og bytter på å gå fremst. Foto: privat

Dårlig sammensatte turlag, eller turlag som ikke tar hensyn til hverandre gjør alpine farer vanskeligere å takle. Et turlag er ikke bedre enn den personen med de dårligste forutsetningene. Det er viktig at alle får lære å kunne ta trygge og selvstendige valg (Haslene, 2011). Det å gå fremst og ha ansvar for orientering, veivalg og tempo er en utfordring alle bør prøve, så lenge det er sikkert. Dette er lærerne våre gode på, så vi får øve oss på det alle sammen.

Bings gryte, Foto: Connie Myking

Vindgroper, som Bings gryte er eksempel på, kan være farlige i skodde, da de kan være vanskelige å se. Vindformer blir til ved at større terrengformasjoner har bestemt vindretningene i området, slik at det dannes virvler eller kraftige vinder (Haslene, 2011). Sterk vind fra fjorden på motsatt side har gravd en stor virvel, som etterhvert ble til Bings gryte. Et spesielt naturfenomen som var artig å ha sett.

Isbrønner er skapt av smeltevann og kan være en fare for brevandrere da de ofte opptrer i områder en gjerne føler seg trygg. De starter ofte i sprekker og jobber seg ned til bunnen av breen. Det er ofte  flere isbrønner i samme område, og de er særlig å finne på flatere deler av breen. De er ekstra farlige for brevandrere når disse områdene er dekket av snø (Haslene, 2011). Man går innbundet i taulag i slike områder, hvis det er fare for at noen kan falle ned i en.

Bredemte sjøer dannes ved at en bre stenger smeltevannets naturlige utløpet, og store sjøer kan dannes. Brimkjelen på Jostedalsbreen og Flatbreen i Fjærland er to av et titalls bredemte sjøer i Norge. Som med isbrønner kan vannet smelte kanaler i isen. Bresjøene kan tappes på kort tid hvis isdemningen brister eller vannet danner et nytt utløp som smelter til overflaten. Dette kalles katastrofetapninger, og det kommer da en flom med vann. Derfor må man være forsiktig nedstrøms for slike bresjøer, spesielt med å slå leir (Haslene, 2011).

Det er en del alpine farer å ta hensyn til når man skal gå på bre. Jeg anbefaler å sette seg godt inn i brelære og skaffe seg kunnskap og erfaringer med brevandring og friluftsliv før man går Jostedalsbreen på langs. Vi har hatt mye forberedelser gjennom året, som gjorde oss klare for turen og gjorde at vi fikk mye læringsutbytte. Neste gang håper jeg på bedre sikt og mer sol!

Siste biten måtte vi gå med skiene på ryggen. Foto: privat.

Kilder:

Haslene, S. (2011). Breboka. Håndbok i brevandring. DNT fjellsport, Oslo.

Store Norske Leksikon, (2015, 21.04.) Jostedalsbreen. Hentet fra https://www.snl.no/Jostedalsbreen

Snøbakketeknikk i Hurrungane

Toppturleir i Hurrungane. Foto: privat

06. til 08. mai dro vi på topptur i Hurrungane. Første dagen gikk vi opp mot Lauvnostind, fordi det skulle være best vær denne dagen. Da øvde vi på å lage gode spor oppover, trygge veivalg, kjøremønster og sjekket snøprofil. Dag 2 rullerte vi gjennom ulike stasjoner, der vi øvde på snøbakketeknikk, sikringsmiddel i snø, glissade, lappekast, redning på snødekt bre og orientering. Dag 3 dro vi på topptur på Steindalsnosi sammen med et mylder av High Camp deltakere, før vi dro hjem.

Et av målene for turen var å lære snøbakketeknikk. Går man på tur på snø i bratt terreng vil man før eller siden få bruk for dette, så både turgåere og brevandrere burde trene på det. Da har man større sjanse for å klare å stoppe ulike utglidninger, med eller uten isøks (Haslene, 2011).

For å trene på dette må man ha en trygg treningsbakke som ender på flatmark uten steiner, is og annet som stikker opp. Den burde helst være litt bratt, uten toppskavl og rasfritt (DNT, 2006). Bakken bør være bratt nok til at du får litt fart nedover og ikke stopper av deg selv, ellers får du ikke prøvd om teknikkene fungerer.

Stakkatogang. Foto: Haslene (2011)    

Stakkatogang er en metode som brukes for gange med isøks i bratt snøhelning. Det brukes når snøhenget er så bratt at vanlig gange ikke er trygt. Du går rett mot bakken og står med føttene inntil hverandre. Isøksen holder du i øksehodet med begge hender, og stikker skaftet så langt ned i snøen at den sitter godt. Skaftet skal stå loddrett eller litt på skrå inn mot henget. Får du ikke hele skaftet ned i snøen, er det viktig at du holder på skaftet helt nede ved snøen for å minske risikoen for at øksen blir dratt ut hvis du sklir (Haslene, 2011).

Flytt beina opp ett hakk før du flytter øksen, slik at du holder deg fast hver gang du flytter beina. Denne teknikken kan også brukes nedover og til siden, men er det så bratt at du er nødt til å gå stakkatogang, må tau og mellomforankring vurderes (Haslene, 2011).

Bremsestilling. Foto: Haslene (2011)

Oppbremsing på snø brukes hvis du glir i bratte heng, som kan bli ganske alvorlig hvis du ikke klarer å stoppe. Derfor er det viktig at du vet hvordan en bremsestilling fungerer. Når du sklir må du snu deg over på magen, få øksa innunder brystet i et bremsegrep (øksehodet skal være ved den ene skulderen din, piggen ned ved motsatt side eller hofte). Press brystet mot økseskaftet, få rumpa opp og beina ned i snøen for å bremse. Hvis du har litt avstand mellom beina er det lettere å holde balansen og styre. Hvis du har stegjern på, må du holde føttene opp fra snøen så de ikke hekter seg. Press da heller knærne ned i snøen (Haslene, 2011).

Hvis du ikke har stegjern eller isøks, bremser du best ved å reise deg og stå med strake armer og bein i snøen. Spre armer og bein for bedre balanse og få rumpa i været. Prøver også å bremse ved å samle snøen i hendene dine foran deg, som om du lager deg en pute med snøen (Haslene, 2011).

Glissade. Foto: Haslene (2011)

Glissade brukes for å skli kontrollert ned et snøheng. Det brukes kun i fine bakker, der du har så god kontroll at du kan stoppe når som helst. Mister du likevel kontroll må du fort over i bremsestilling. Sett den ene foten litt foran den andre. Hold øksen i T-grep (ha øksehodet i den ene hånden, hold så langt ned på skaftet som mulig med den andre). Piggen nederst på skaftet setter du bak deg i snøen, med øksebladet vekk fra kroppen. Du kan nå kontrollere farten, styre og holde balansen ved hjelp av øksa (Haslene, 2011).


Sikringsmidler i snø er mer usikkert enn sikringer på fjell eller is, fordi hvor sikkert det er varierer etter snøforholdene og fordi plassering av sikringmidlene er litt vanskeligere. Vintersnø gir dårligere feste, da den ofte er lett, tørr og lagdelt. Om våren smeltes lagdelingen vekk, og snøen blir våt og tung. Derfor er vårsnø mye lettere å feste sikringsmidler i (Haslene, 2011).

Det vanligste å bruke er snøanker og snøbolter. Snøankeret ser ut som en plog med vaier. For å feste den graver du en T i snøen, med plogen øverst og vaieren nedover i en rett linje. Pass på å få det dypt nok. Plogen skal stå 45° vekk fra dragretningen. Hvis den er satt riktig vil ankeret skjære seg lenger ned i snøen når man drar i slyngen som festes til vaieren. Der snøen er for hard for snøanker kan snøbolter være eneste løsning. Disse bankes vertikalt ned i en 10-20° vinkel vekk fra dragretning. I løs snø kan snøboltene graves ned horisontalt (Haslene, 2011).

Hvis man ikke har snøanker eller snøbolter, er det mye annet man også kan bruke. Sekk, ski, staver, spade eller en vott full av snø kan også brukes. Da fester du en slynge rundt, graver det ned på tvers av dragretning og pakker det godt (Haslene, 2011). Test gjerne dette i trygge heng og sjekk hvor godt du kan få det til å sitte.

Hadde vi hatt været med oss, skulle vi fått prøvd dette i mer "reelt" terreng på vei mot Store Ringstind. Det hadde nok vært mer utfordrende enn bakken vi brukte, som var så våt og tung snø i at vi satt godt fast uansett. Men det viktigste er å forstå hvordan teknikkene fungerer, og det synes jeg at jeg gjorde. Så må man bare øve på det til det sitter!

Opp mot Lauvnostind i våt vårsnø. Foto: privat

Kveldslys i fjellheimen. Foto: privat

Kilder:
DNT fjellsport (2006, 31.05) Håndbok for instruktører. Hentet fra:

http://www2.turistforeningen.no/files/DNT_Fjellsport/versjon2006.pdf

Haslene, S. (2011). Breboka. Håndbok i brevandring. DNT fjellsport: Oslo.

Nordisk skiferdsel i Pasvikdalen

Egenferden i slutten av mars ble i vakre Pasvik, sammen med Marie som har gått der på folkehøgskole. Derfor hadde vi folk å kontakte dersom det skulle skje noe, og noen som kunne kjøre oss. Det ble 5 fine dager med nordisk skiferdsel, hvor vi fokuserte på leirliv, orientering og lokal kultur. Siden koiekulturen er så spesielt med Pasvik, ønsket vi å innom flere av disse.

Vi måtte ta hensyn til skader og hadde derfor alternative planer som skulle gjøre det mindre belastende. Finnmarkstraséen var i starten en mulighet når det måtte til, ellers var det noen steder også skuterspor. Vi fant ut hvor det var telefondekning, i tilfelle det ble så ille at vi måtte ringe etter skutertransport ut. Det trengte vi heldigvis ikke.

Været var ikke akkurat pedagogisk. Det var egentlig ikke meldt så fint, men vi fikk på mirakuløst vis sol hver eneste dag! Bjørnen sov i sitt lune hi, men vi overrumplet en del litt øre ryper som koste seg i sola. De to siste nettene fikk vi dansende nordlys. Fisken nappet ikke for vår del. Men det var en tur med mye flotte natur- og kulturopplevelser. Pasvik viste seg fra sin flotteste side!

Kartutsnitt over Pasvikdalen, med den planlagte ruta. Kart: www.ut.no

Vi gikk fra Munkefjord i Neiden til Skogfoss i Pasvik. På grunn av et forsinket starttidspunkt ble første etappen kortere, så vi overnattet i Korsdalen. Det var ganske kaldt med minus 19°, men i gode vinterposer i vårt lille telt ble det fort varmt likevel. Vi våknet opp til en ganske nasjonalromantisk utsikt, med strålende sol og det norske flagg fint plantet på pulken. Mer påskestemning skal du lete lenge etter.

Våknet til skikkelig påskevær. Foto: privat

Tradisjonell gamme med sauna! Foto: privat

Andre overnattingen var i en gamme vi fikk låne av to gjestmilde familiefedre på skutertur med barna sine. Den var alt varmet opp og hadde egen sauna. Det er ikke hver dag du får et slikt tilbud, så vi nølte ikke lenge med å takke ja til det!

Neste dag hadde vi lunsj på Rajabääkoia, før vi gikk mot det høyeste punktet i løpet av turen på hele 319 moh, Rajabää. Fra å være vant med toppene i Sogndal var det veldig annerledes å gå på vidda. Et veldig behagelig terreng å gå med pulk. Man må ofte orientere seg etter hvilke elver og innsjøer man tror det er, mer enn toppene rundt. Det er ikke like lett å finne holdepunkter i terrenget. Men for en utsikt vi fikk likevel! På toppen fikk vi se til Finnland og Russland.

Derfra gikk vi forbi Vestkoia, Oksevannskoia og Samikoia, før vi til slutt endte opp på Skogfoss.

Vi brukte kart og kompass for å finne frem, og hadde GPS som sikringsmiddel. På GPS var det lagret veimerker på koiene, slik at vi kunne gå på GPS-kurs til en av disse i krisetilfelle. Hvis vi var usikre på hvor vi var sjekket vi kartreferansen på GPS.

På toppen av Rajabää. Foto: privat

Rajabää, ved grensegjerdet. Foto: privat

Pulkene fikk vi låne av folkehøgskolen. De hadde drag, som gjorde de mer stabile å gå med. Vi brukte kortfeller på skiene, for vi synes det er lettere enn smøring når man går med pulk. Med pulk kan det være vanskelig å få feste med smøring, og med kortfeller får man bedre gli enn med langfeller. Vi hadde lite bratte bakker, så vi hadde bra feste hele veien. 

Jeg har blitt glad i å gå med pulk. Etterhvert ble jeg vant til å dra isteden for å bære, og det var deilig å slippe å ha noe på ryggen. Dette ganske lett terreng å gå med pulk. Hadde vi vært nødt til å krysse bekker eller vært mye i skogen ville det blitt større utfordringer.

Lykke på vidda. Foto: privat.

Under planleggingen av ruta tok vi spesielt hensyn til at vi hadde bestemt oss for å gå med pulk. Man må velge terreng som ikke gjør det vanskelig og upraktisk. Horgen (2010) har tatt opp ulike problemstillinger knyttet til pulk: «Hvordan er føret og terrenget i området vi skal til? Har det nylig falt mye snø? Er det mye opp og ned langs ruten vi har valgt? Er det tett skog i området? Er vi sterke nok til å dra pulker? Har vi gode nok skiferdigheter til å ta oss opp, og ikke minst ned, med pulk?».

Tid for lunsj! Foto: privat.

Vi fulgte stort sett høydekurvene fremfor å gå kupert. Vi fulgte ofte islagte innsjøer og elver, som var lett å følge på kartet, og gode flater å gå med pulken. Det var kommet en god del nysnø, som gjorde det vanskelig å brøyte seg frem der det ikke var avblåst. 

På vidda var ikke dette et problem, men når vi kom lenger ned i skogen ville det vært veldig tungt. Der fulgte vi heldigvis sporene til et par som kom samme vei, og noen steder var det skuterløyper. Med hensyn til skader unngikk vi å måtte brøyte oss frem der vi kunne. Ble det for tungt byttet vi på den som gikk foran. Begge hadde testet å gå med pulk før turen, og følte oss ganske trygge på at vi fikk det til. 

Marie sjekker kartet. Foto: privat

Når man pakker en pulk er det litt som å pakke i sekk. Det tyngste bør like nederst, eller bakerst i pulk. Da får man fronten opp, som gjør det lettere å få flyt i løssnø og gjør at den ikke velter så lett i skråkjøringer. Når man har med brennstoff må man passe på at det ikke ligger i nærheten av mat (Horgen, 2010). Det er forskjellige metoder å pakke pulken på, og man må finne ut hva man selv liker best. Vanntette pakkeposer er praktisk og gjør tingene at dine er lett tilgjengelig.

Egenferden har gjort meg tryggere på vinterfriluftsliv, med orientering, etablering av leir, primusfyring og ferdsel med fjellski og pulk. Angrer ikke et sekund på at vi tok turen nordpå. Selv om kostnadene er litt større, gjør opplevelsene at det er verdt det. Du er en god turkompis Marie, takk for en fin tur!

Nordlyset viste seg ved Samikoia. Foto: privat

Kilder:

Horgen, A. (2010) Friluftslivsveiledning vinterstid. Kristiansand: Høyskoleforlaget.