Klatreundervisning i Frankrike

På vandretur i Gorges du Verdon. Foto: privat

Turen friluftslivsklassen hadde gledet seg til i lang tid kom i oktober, da vi dro for å klatre i Frankrike. Vi bodde i Correns, ca. en time unna Nice. Klatringen foregikk i Châteauvert. Vi fikk også vandret i Verdon-kløften. Målene med turen var å bli trygg på egenferdighet ved klatring på topptau og led på borebolter, få oppfølging på individuelle mål, samt å lære om natur og kulturguiding. Frankrike har vært et yndet klatrereisemål for blant annet nordmenn, som er vel forståelig etter å ha opplevd det. Historien viser at klatrere har dratt fra Norge til Frankrike, som Grimestad (2004) forteller. 

Klatring i Châteauvert. Foto: privat

Siden 1980- og 90-tallet har norske klatrere dratt til Frankrike. Blant annet Gorges du Verdon hadde klatremuligheter av det sjeldne, med klippeklatring på kalkstein. Det er det nest største elvegjelet i verden, dannet av elven Verdon som har gravd seg dypt ned i kalsteinsmassene (Wikipedia, 2013). Vi kunne se utallige klatreruter på vandreturen vår, og stedet bar tydelig preg av å ha mange klatrende besøkende. Det var ikke uten grunn at klatrere likte Frankrike. Den klatringen nordmenn var vant til var knyttet til staute fjell som granitt og gneis. Kalkstein var noe helt annet. Her kunne man klatre utenom de naturlige sikringslinjene, og det var klatretak over alt! Små og store, grunne fordypninger og dypere hull. Før steinen ble for slitt, ga den god fiksjon. Det ble også tilrettelagt med borebolter, av de liberale franskmennene. Den akrobatiske utfoldelsen var viktigere enn etikk og tradisjonsbundet sikkerhetstenkning. Franskmennene ble gode på vanskelig klippeklatring. Det ble også de norske klatrerne som var mye i Frankrike (Grimeland, 2004).

Kalksteinens kule formasjoner. Foto: privat.

Impulser fra Frankrike har vært med å prege utviklingen av sporten i Norge de siste ti til tjue årene. Det var vanlig å tilbringe flere måneder i Frankrike for å dyrke klatring på tørre klipper. I fransk klatrestil vurderes det som greit å bruke borebolter for å redusere faremomentene i en rute. Tilrettelegging av klatreruter medfører en vanskelig balansegang, fordi vurderingen av fare er individuelt. Men den akrobatiske utfoldelsen blir friere når farene oppleves som små (Grimeland, 2004). 

Norge kunne ikke fri seg fra internasjonaliseringen, men vi hadde andre forutsetninger enn franskmennene. Vi hadde andre kulturelle forutsetninger, og vi hadde andre bergarter. Marius Morstad forteller at med reisene til Frankrike kom kvantifiseringen og fokuset på graderinger for alvor til Norge. Han mener nordmenn prøvde å kopiere franskmennene. Det gjaldt franskmennenes tilnærming til klatring på kalkstein, til bevegelsesmønsteret, etikken og språket. Men i Norge har vi ikke kalkstein, og fransk er ikke vårt morsmål. Han tenker at utviklingen kanskje gikk litt for fort, og stiller spørsmål til om en annen tilnærming til fjellet muligens kunne vært mer naturlig i Norge (Morstad i samtale, 1999, ref. i Grimeland, 2004).

Siste kvelden på campingen i Correns. Foto: privat

Kilder

Grimeland (2004) En historie om klatring i Norge 1900-2000. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad og Bjørke.

Wikipedia (05.10.2013) Gorges du Verdon. Hentet fra: https://nn.wikipedia.org/wiki/Gorges_du_Verdon