Fagblogg i friluftsliv : Snøbakketeknikk i Hurrungane

Toppturleir i Hurrungane. Foto: privat

06. til 08. mai dro vi på topptur i Hurrungane. Første dagen gikk vi opp mot Lauvnostind, fordi det skulle være best vær denne dagen. Da øvde vi på å lage gode spor oppover, trygge veivalg, kjøremønster og sjekket snøprofil. Dag 2 rullerte vi gjennom ulike stasjoner, der vi øvde på snøbakketeknikk, sikringsmiddel i snø, glissade, lappekast, redning på snødekt bre og orientering. Dag 3 dro vi på topptur på Steindalsnosi sammen med et mylder av High Camp deltakere, før vi dro hjem.

Et av målene for turen var å lære snøbakketeknikk. Går man på tur på snø i bratt terreng vil man før eller siden få bruk for dette, så både turgåere og brevandrere burde trene på det. Da har man større sjanse for å klare å stoppe ulike utglidninger, med eller uten isøks (Haslene, 2011).

For å trene på dette må man ha en trygg treningsbakke som ender på flatmark uten steiner, is og annet som stikker opp. Den burde helst være litt bratt, uten toppskavl og rasfritt (DNT, 2006). Bakken bør være bratt nok til at du får litt fart nedover og ikke stopper av deg selv, ellers får du ikke prøvd om teknikkene fungerer.

Stakkatogang. Foto: Haslene (2011)

Stakkatogang er en metode som brukes for gange med isøks i bratt snøhelning. Det brukes når snøhenget er så bratt at vanlig gange ikke er trygt. Du går rett mot bakken og står med føttene inntil hverandre. Isøksen holder du i øksehodet med begge hender, og stikker skaftet så langt ned i snøen at den sitter godt. Skaftet skal stå loddrett eller litt på skrå inn mot henget. Får du ikke hele skaftet ned i snøen, er det viktig at du holder på skaftet helt nede ved snøen for å minske risikoen for at øksen blir dratt ut hvis du sklir (Haslene, 2011).

Flytt beina opp ett hakk før du flytter øksen, slik at du holder deg fast hver gang du flytter beina. Denne teknikken kan også brukes nedover og til siden, men er det så bratt at du er nødt til å gå stakkatogang, må tau og mellomforankring vurderes (Haslene, 2011).

Bremsestilling. Foto: Haslene (2011)

Oppbremsing på snø brukes hvis du glir i bratte heng, som kan bli ganske alvorlig hvis du ikke klarer å stoppe. Derfor er det viktig at du vet hvordan en bremsestilling fungerer. Når du sklir må du snu deg over på magen, få øksa innunder brystet i et bremsegrep (øksehodet skal være ved den ene skulderen din, piggen ned ved motsatt side eller hofte). Press brystet mot økseskaftet, få rumpa opp og beina ned i snøen for å bremse. Hvis du har litt avstand mellom beina er det lettere å holde balansen og styre. Hvis du har stegjern på, må du holde føttene opp fra snøen så de ikke hekter seg. Press da heller knærne ned i snøen (Haslene, 2011).

Hvis du ikke har stegjern eller isøks, bremser du best ved å reise deg og stå med strake armer og bein i snøen. Spre armer og bein for bedre balanse og få rumpa i været. Prøver også å bremse ved å samle snøen i hendene dine foran deg, som om du lager deg en pute med snøen (Haslene, 2011).

Glissade. Foto: Haslene (2011)

Glissade brukes for å skli kontrollert ned et snøheng. Det brukes kun i fine bakker, der du har så god kontroll at du kan stoppe når som helst. Mister du likevel kontroll må du fort over i bremsestilling. Sett den ene foten litt foran den andre. Hold øksen i T-grep (ha øksehodet i den ene hånden, hold så langt ned på skaftet som mulig med den andre). Piggen nederst på skaftet setter du bak deg i snøen, med øksebladet vekk fra kroppen. Du kan nå kontrollere farten, styre og holde balansen ved hjelp av øksa (Haslene, 2011).

Sikringsmidler i snø er mer usikkert enn sikringer på fjell eller is, fordi hvor sikkert det er varierer etter snøforholdene og fordi plassering av sikringmidlene er litt vanskeligere. Vintersnø gir dårligere feste, da den ofte er lett, tørr og lagdelt. Om våren smeltes lagdelingen vekk, og snøen blir våt og tung. Derfor er vårsnø mye lettere å feste sikringsmidler i (Haslene, 2011).

Det vanligste å bruke er snøanker og snøbolter. Snøankeret ser ut som en plog med vaier. For å feste den graver du en T i snøen, med plogen øverst og vaieren nedover i en rett linje. Pass på å få det dypt nok. Plogen skal stå 45° vekk fra dragretningen. Hvis den er satt riktig vil ankeret skjære seg lenger ned i snøen når man drar i slyngen som festes til vaieren. Der snøen er for hard for snøanker kan snøbolter være eneste løsning. Disse bankes vertikalt ned i en 10-20° vinkel vekk fra dragretning. I løs snø kan snøboltene graves ned horisontalt (Haslene, 2011).

Hvis man ikke har snøanker eller snøbolter, er det mye annet man også kan bruke. Sekk, ski, staver, spade eller en vott full av snø kan også brukes. Da fester du en slynge rundt, graver det ned på tvers av dragretning og pakker det godt (Haslene, 2011). Test gjerne dette i trygge heng og sjekk hvor godt du kan få det til å sitte.

Hadde vi hatt været med oss, skulle vi fått prøvd dette i mer "reelt" terreng på vei mot Store Ringstind. Det hadde nok vært mer utfordrende enn bakken vi brukte, som var så våt og tung snø i at vi satt godt fast uansett. Men det viktigste er å forstå hvordan teknikkene fungerer, og det synes jeg at jeg gjorde. Så må man bare øve på det til det sitter!