Kompassmarsj i whiteout

En fin kveld på Hemsedalsfjellet. Foto: privat.

I slutten av januar var det tid for 5 dagers nordisk vintertur på Hemsedalsfjellet. Et av målene for turen var å bli trygg på orientering med kart og kompass, GPS som sikkerhet. Vi fikk opplevd forskjellige typer vær på denne turen, og til lærernes glede fikk vi gå i whiteout, det "pedagogiske været". Det er ikke spesielt lett å orientere seg når alt er hvitt. Da må man gå på kompasskurs. Vi svinger alltid litt, og å følge kursen helt riktig er derfor umulig.

Noen ganger kan sikten være så dårlig at det ikke er mulig å følge kompasskurs ved faste holdepunkter. Store farer kan være at man kommer utfor skavler eller klipper, eller beveger seg inn i utløpssområder for skred. Man må vurdere om det er forsvarlig å gå videre, eller om man må etablere leir ved første og beste sted (Horgen, 2010).

Kompassmarsj i whiteout. Førstemann går på kurs, nr. 3 eller 4 sjekker og korrigerer kurs. Illustrasjon: privat

Alle må selvsagt ha samme kurs hvis man ska gå på kompasskurs. Gradtallet må man være enige om på forhånd. Skulle man gå alene er det lurt å huske på gradtallet, i tilfelle man skulle komme til å vri på kompasskurset. På kompasskursmarsj bør personen som går fremst i rekken prøve å gå på kompasskurs. Ved skikkelig dårlig sikt må førstemann følge med på kompasset nesten konstant. For å hjelpe til med å holde kursen kan tredje- eller fjerdemann også gå med kompasset fremme hele tiden. Vedkommende kan da "sikte" gjennom de to-tre personene foran seg og korrigere kursen til førstemann. Svinger man ut av kurs kan det ropes "høyre/venste". For at det skal være lettere å sikte gjennom rekka bør man ha god avstand mellom hverandre (Horgen, 2010). Det kan bli kjipt å gå foran med de andre som maser om kursen i lengden, så det er lurt å bytte før man blir for lei!

En vanlig feil er at man sjekker kursen, for så å legge kompasset i lomma. Har du prøvd å gå rett fram i blinde skjønner du at det er håpløst. Uten faste holdepunkter i terrenget må de aller fleste se på kompasset mens de går for å klare å gå på rett kurs (Horgen, 2010).

For å vite hvor man er, må man være flink til å følge med på kartet og til å ta ut kompasskurs når nødvendig. Foto: privat

Hvis man er usikker på hvor man er, er GPS en god sikkerhet. Da kan man få opp kartreferansen og sjekke det opp mot kartet, slik at du finner posisjonen din. Hvis det er "veipunkt"-funksjon på GPS-en kan posisjoner lagres, slik at man kan finne tilbake til punkt man har merket. Man kan for eksempel merke farlige steder man må unngå, som en bresprekk eller en skavel, eller steder det er lett å gå feil. Eller kanskje en hytte eller en fin plass å slå leir. Man kan også la GPS-en lagre veien mens man går. Dette kan være fint hvis det er mulighet for dårlig sikt på vei ned fra et fjell. Da kan man bruke "gå til"-funksjonen og følge samme vei man gikk opp.

Horgen (2010) påpeker ulempen med GPS: teknologi kan svikte. Den kan gå tom for batteri, eller bare være lei av å leve. Derfor er det så viktig å være trygg på orientering med kart og kompass, og heller bruke GPS som et ekstra sikringsmiddel.

Bli trygg på kart og kompass, så får du en fin tur og finner veien hjem også. Foto: privat

Kilder:

Horgen, A. (2010) Friluftslivsveiledning vinterstid. Kristiansand: Høyskoleforlaget.