Nordisk skiferdsel i Pasvikdalen

Egenferden i slutten av mars ble i vakre Pasvik, sammen med Marie som har gått der på folkehøgskole. Derfor hadde vi folk å kontakte dersom det skulle skje noe, og noen som kunne kjøre oss. Det ble 5 fine dager med nordisk skiferdsel, hvor vi fokuserte på leirliv, orientering og lokal kultur. Siden koiekulturen er så spesielt med Pasvik, ønsket vi å innom flere av disse.

Vi måtte ta hensyn til skader og hadde derfor alternative planer som skulle gjøre det mindre belastende. Finnmarkstraséen var i starten en mulighet når det måtte til, ellers var det noen steder også skuterspor. Vi fant ut hvor det var telefondekning, i tilfelle det ble så ille at vi måtte ringe etter skutertransport ut. Det trengte vi heldigvis ikke.

Været var ikke akkurat pedagogisk. Det var egentlig ikke meldt så fint, men vi fikk på mirakuløst vis sol hver eneste dag! Bjørnen sov i sitt lune hi, men vi overrumplet en del litt øre ryper som koste seg i sola. De to siste nettene fikk vi dansende nordlys. Fisken nappet ikke for vår del. Men det var en tur med mye flotte natur- og kulturopplevelser. Pasvik viste seg fra sin flotteste side!

Kartutsnitt over Pasvikdalen, med den planlagte ruta. Kart: www.ut.no

Vi gikk fra Munkefjord i Neiden til Skogfoss i Pasvik. På grunn av et forsinket starttidspunkt ble første etappen kortere, så vi overnattet i Korsdalen. Det var ganske kaldt med minus 19°, men i gode vinterposer i vårt lille telt ble det fort varmt likevel. Vi våknet opp til en ganske nasjonalromantisk utsikt, med strålende sol og det norske flagg fint plantet på pulken. Mer påskestemning skal du lete lenge etter.

Våknet til skikkelig påskevær. Foto: privat

Tradisjonell gamme med sauna! Foto: privat

Andre overnattingen var i en gamme vi fikk låne av to gjestmilde familiefedre på skutertur med barna sine. Den var alt varmet opp og hadde egen sauna. Det er ikke hver dag du får et slikt tilbud, så vi nølte ikke lenge med å takke ja til det!

Neste dag hadde vi lunsj på Rajabääkoia, før vi gikk mot det høyeste punktet i løpet av turen på hele 319 moh, Rajabää. Fra å være vant med toppene i Sogndal var det veldig annerledes å gå på vidda. Et veldig behagelig terreng å gå med pulk. Man må ofte orientere seg etter hvilke elver og innsjøer man tror det er, mer enn toppene rundt. Det er ikke like lett å finne holdepunkter i terrenget. Men for en utsikt vi fikk likevel! På toppen fikk vi se til Finnland og Russland.

Derfra gikk vi forbi Vestkoia, Oksevannskoia og Samikoia, før vi til slutt endte opp på Skogfoss.

Vi brukte kart og kompass for å finne frem, og hadde GPS som sikringsmiddel. På GPS var det lagret veimerker på koiene, slik at vi kunne gå på GPS-kurs til en av disse i krisetilfelle. Hvis vi var usikre på hvor vi var sjekket vi kartreferansen på GPS.

På toppen av Rajabää. Foto: privat

Rajabää, ved grensegjerdet. Foto: privat

Pulkene fikk vi låne av folkehøgskolen. De hadde drag, som gjorde de mer stabile å gå med. Vi brukte kortfeller på skiene, for vi synes det er lettere enn smøring når man går med pulk. Med pulk kan det være vanskelig å få feste med smøring, og med kortfeller får man bedre gli enn med langfeller. Vi hadde lite bratte bakker, så vi hadde bra feste hele veien. 

Jeg har blitt glad i å gå med pulk. Etterhvert ble jeg vant til å dra isteden for å bære, og det var deilig å slippe å ha noe på ryggen. Dette ganske lett terreng å gå med pulk. Hadde vi vært nødt til å krysse bekker eller vært mye i skogen ville det blitt større utfordringer.

Lykke på vidda. Foto: privat.

Under planleggingen av ruta tok vi spesielt hensyn til at vi hadde bestemt oss for å gå med pulk. Man må velge terreng som ikke gjør det vanskelig og upraktisk. Horgen (2010) har tatt opp ulike problemstillinger knyttet til pulk: «Hvordan er føret og terrenget i området vi skal til? Har det nylig falt mye snø? Er det mye opp og ned langs ruten vi har valgt? Er det tett skog i området? Er vi sterke nok til å dra pulker? Har vi gode nok skiferdigheter til å ta oss opp, og ikke minst ned, med pulk?».

Tid for lunsj! Foto: privat.

Vi fulgte stort sett høydekurvene fremfor å gå kupert. Vi fulgte ofte islagte innsjøer og elver, som var lett å følge på kartet, og gode flater å gå med pulken. Det var kommet en god del nysnø, som gjorde det vanskelig å brøyte seg frem der det ikke var avblåst. 

På vidda var ikke dette et problem, men når vi kom lenger ned i skogen ville det vært veldig tungt. Der fulgte vi heldigvis sporene til et par som kom samme vei, og noen steder var det skuterløyper. Med hensyn til skader unngikk vi å måtte brøyte oss frem der vi kunne. Ble det for tungt byttet vi på den som gikk foran. Begge hadde testet å gå med pulk før turen, og følte oss ganske trygge på at vi fikk det til. 

Marie sjekker kartet. Foto: privat

Når man pakker en pulk er det litt som å pakke i sekk. Det tyngste bør like nederst, eller bakerst i pulk. Da får man fronten opp, som gjør det lettere å få flyt i løssnø og gjør at den ikke velter så lett i skråkjøringer. Når man har med brennstoff må man passe på at det ikke ligger i nærheten av mat (Horgen, 2010). Det er forskjellige metoder å pakke pulken på, og man må finne ut hva man selv liker best. Vanntette pakkeposer er praktisk og gjør tingene at dine er lett tilgjengelig.

Egenferden har gjort meg tryggere på vinterfriluftsliv, med orientering, etablering av leir, primusfyring og ferdsel med fjellski og pulk. Angrer ikke et sekund på at vi tok turen nordpå. Selv om kostnadene er litt større, gjør opplevelsene at det er verdt det. Du er en god turkompis Marie, takk for en fin tur!

Nordlyset viste seg ved Samikoia. Foto: privat

Kilder:

Horgen, A. (2010) Friluftslivsveiledning vinterstid. Kristiansand: Høyskoleforlaget.