mandag 24. november 2014

Kokegrop

Vifter med sitteunderlag for å få fart på bålet. Foto: privat


Det er godt med mat på tur, og noen ganger vil man kanskje slå litt på stortromma og lage til et skikkelig herremåltid. Skal du ikke dra så langt kan du dra med deg all den maten du vil. Vi på B2 Friluftsliv var på skogstur på Kaupanger, der tradisjonelt friluftsliv var i fokus. Kokegrop er en tidkrevende metode, men det møre, saftige kjøttet man får gjør det absolutt verdt det. Jeg skal her ta for meg hvordan man lager en kokegrop, og bruker måltidet vårt med lammelår som eksempel på mat man kan få til med denne metoden.

 
Gravd hull og lagt steiner nedi. Foto: privat.
Kokegrop. (Etterligning av Momrak og Vegge, 2010)

Kokegropa er en verdensomfattende teknikk. Det er gjort funn av kokegroper som er nesten 4000 år gamle (Momrak og Vegge, 2010).

Det finnes flere teknikker og bruksområder for kokegropa, men hovedmåten er å pakke inn kjøtt og «tørrkoke» det (Fooladi og Løvøy, u.å.).

Det første vi gjorde var å grave et hull. Vi skar torven ut med spaden, slik at vi kunne legge den over igjen før vi dro hjem. Hvor stort hull man trenger avhenger av hvor mye du skal ha oppi. Deretter dekkes bunnen med store steiner. Det er steinene som utgjør selve ovnen.

Da det var klart fyrte vi opp et stort bål oppå steinene for å varme de opp. Vi holdt bålet i gang i ca. 1 1/2 t., før vi tok vekk alle glørne og la maten nedi. Regelen er ca. 45 min. per  kilo kjøtt.

I følge Momrak og Vegge (2010), kan man legge vekselvis stein og ved for å effektivisere varmen. Vi fikk det bra til selv om vi bare hadde steiner i bunn.



 
Lammelår i folie. Foto: privat.


I vår kokegrop hadde vi lammelår, men man kan også bruke annen type kjøtt, fugl eller fisk. Skal man lage gjærbakst setter man det i en kjele nedi gropa (Momrak og Vegge, 2010). Lammelåret tilberedte vi ved å kutte hull vi stappet hvitløksbiter inni, krydret masse med pepper, salt og rosmarin, og la i smør og gulrøtter. Andre grønnsaker kan også puttes oppi. Vi rullet det inn i flere lag med aluminiumsfolie. Mer tradisjonelt kan man bruke never eller ulike typer blad (Momrak og Vegge, 2010).

Tilbehøret på plass. Foto: privat.


Søtpoteter og sjalottløk med smør, krydret med pepper og salt var godt tilbehør til lammet. Det pakket vi også i folie og la det i gropa sammen med låret. Man kan legge nedi nesten hva man vil, så lenge det er plass i kokegropa.

Middagen klar. Foto: privat

Da maten hadde ligget så lenge den skulle, løftet vi vekk steinene med spaden og fikk opp maten. Det var akkurat passe med tiden, kjøttet var helt perfekt! Alt klart for et skikkelig festmåltid. Vi hadde startet litt seint med kokegropa, så det var blitt langt utpå kvelden.


Saftig og godt! Foto: privat.

Kokegrop er en tradisjonell måte å lage til et måltid. Man kan bruke den til mye forskjellig, men hovedsaklig blir den brukt til å «tørrkoke» innpakket kjøtt. Det krever en del forberedelser og mye tid, men du får i gjengjeld en god matopplevelse. Lammelåret passer veldig bra i kokegropa, men prøv gjerne andre ting også.


Kilder:
Momrak, P. og Vegge, Ø. (2010). Mat i det fri. Selja Forlag, Førde.

Fooladi, E. og Løvøy, M. (u.å.). Hvordan lager vi ei kokegrop i dag? Hentet fra:  http://www.naturfag.no/forsok/vis.html?tid=1234129&within_tid=1188274    

Tradisjonell leirplass

Høstens veiledertur er en tredagers tur hvor tredjeårsstudenter skal prøve seg som veiledere for en gruppe første- og andreårsstudenter på studieretningen for bachelor i friluftsliv. Alle skulle prøve å lede gruppa med orientering på vei til og fra leirplassen, som skulle være boplassen disse dagene. Leirplassen skulle være tradisjonell, med gapahuk og mat på bål. Jeg skal fortelle litt om hvordan man lager en slik tradisjonell leirplass, og om sporløs ferdsel.


Kos i leirplassen. Foto: privat.

Høsten er en fin årstid å være på tur, med friske farger og ullgenser. Overnatting i gapahuk gir en helt annen naturopplevelse enn teltet. Den har tre vegger, skråtak og åpning mot bålplassen. Gapahuken er en tradisjonell bivuakk som tidligere ble brukt i forhold til skogsdrift, av skogsarbeidere og tømmerfløtere. Den gang var det helst laget med tømmerstokker. Gapahuker av tømmer blir også brukt i dag. Man kan også bruke granbar, men begge metoder må man ha avtale med grunneier (Horgen, 2010).

Presenning og tau er en enkel og skånsom måte å lage gapahuk på, derfor gjorde vi heller det. Da spenner man bare opp presenningen som ly. Det finnes mange måter å gjøre dette på, og man kan sette sitt personlige preg på det hvis man vil. Skråtaket er en funksjonell måte å gjøre det på, hvor man får plass til mange. Vi bandt to av endene opp i trærne og festet nedre del med tunge stokker. Vi syntes taket vårt ble litt lavt, så vi satte opp noen stokker til å løfte det i enden. Vi hadde en liten presenning som vegg på den vindutsatte siden hvor vi også la veden til tørk. Det ble en stødig konstruksjon, men den ene natten blåste det så kraftig at det trengtes noen småjusteringer. Koselig krypinn!


Illustrasjon av en gapahuk av presenning.









Det enkle friluftsliv er en søken etter det enkle. Primitive måter å gjennomføre friluftsliv blir foretrukket fremfor en luksuriøs turisthytte. Vi legger det stressende hverdagslivet fra oss hjemme og går inn i naturen. Den lille gruppen gir nære relasjoner, hvor alle har ansvar og er medbestemmende. (Bentsen, Andkjær og Ejbye-Ernst, 2009). Det er ikke like lett å gjemme seg unna. Man får vært med i beslutninger og har bedre mulighet til å lære fordi en liten gruppe må bruke alle ressursene. Alle må være med.

Det skal ikke være flere i gruppen enn dem man kan få plass rundt et bål (Tordsson, referert i Bentsen, Andkjær og Ejbye-Ernst, 2009). Vi var seks personer, og jeg synes ikke man bør være flere enn det. Andre klasseturer har vi vært 3-4 på hver gruppe.


Kreativ latrine, legg merke til WC-skiltet. Foto: privat


En leirplass er ikke komplett uten latrine! Siden vi følger prinsippet om sporløs ferdsel, og ikke har så lyst til å skitne ned hele området er det lurt å lage en felles do. Før hjemreise rydder vi den vekk og legger torv over. Leirplassen skal også ryddes, slik at de neste som kommer finner en like fin plass som det vi gjorde. Bålet skal også legges torv over og steiner flyttes, og selvfølgelig skal all søppel med hjem! Dette er sporløs ferdsel, som speiderne sier: "å ferdes på naturens premisser" (Norges KFUK-KFUM speidere, u.å.). Det skal helst se ut som det ikke har vært menneskelig aktivitet på overnattingsstedet i det hele tatt. Innsamling av ved til bålet skal gjøres varsomt, ikke sag ned alle kvistene i en liten radius rundt leirplassen. Indianertotem er ikke kult. Tørre, døde kvister brenner godt og ligger ofte mye av på bakken. La andre få oppleve stedet like fint som deg.
Norges KFUK-KFUM-speider
å ferdes på naturen sine premisser.
å ferdes på naturen sine premisser.

Allemannsretten sier vi i Norge har rett til fri ferdsel i utmark, så lenge man tar hensyn og ikke gjør skade eller er til ulempe for andre (Friluftslivsloven, 1957). Brann- og redningsetaten (2014) opplyser om at bålbrenning fra 15. april til 15. september er forbudt uten tillatelse fra kommunen, dette må søkes om. Hvis det ikke er fare for spredning av brannen , kan det være lov på allerede etablerte bålplasser. 


Varmt og godt. Foto: privat

Det tradisjonelle friluftsliv tar oss tilbake til en tid hvor det ikke fantes moderne teknologi. Vi glemmer det hektiske samfunnet vi lever i. Det er en befrielse i det å bruke enkle midler, sove ute med presenningen som værskydd og se inn i et bål istedenfor en PC. Sporløs ferdsel er med på å bevare disse opplevelsene for de neste som kommer til plassen. Det er naturen som skaper turen din, så la ferden din i den være varsom.



Kilder

Brann- og redningsetaten. (2014, 25. april). Retningslinjer for bål og grilling. Hentet fra



Bentsen, P., Andkjær, S. og Ejbye-Ernst, N. (2009). Friluftsliv. Natur, samfund og
pædagogik. København: Munksgard Danmark 

Frilutslivsloven, LOV-1957-06-28-16. §2. (1957).

Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning Vinterstid. Høyskoleforlaget, Oslo.

Tordsson, B. (2005). Perspektiv på naturmøtets pedagogikk. Høgskolen i Telemark, Bø.

Norges KFUK-KFUM speidere. (u.å.). Sporløs ferdel. Hentet fra http://speiderprogram.no/no/Vandrer/Merker/Patruljemerker/Skaperen/Obligatoriske_emner/Natur/Sporlos_ferdsel/


onsdag 22. oktober 2014

Vandremetoden på bre

Vi dro til Jostedalen for å ha en ukes breundervisning. Her skulle vi lære om brevegelsesteknikk og hvordan bruke redskapene, hvordan vandre på breen i taulag på en sikker måte, kameratredning fra sprekk og reflektere rundt veiledning på bre. Etter denne uka skulle vi ha kompetanse nok til å gå på enklere breer i Norge med andre med tilsvarende bakgrunn. Jeg har valgt å fokusere på vandremetoden på bre, om sikkerhet og det å gå i et taulag.




"Vandremetoden vil noe forenklet si at alle i tauet kan være i bevegelse samtidig. 
Dette er det som i hovedsak skiller vandremetoden fra klatremetoden, 
og dette er derfor den raskeste måte å bevege seg på." 
 (Haslene, 2011:4).


Brevandring. Foto: privat
  
Et godt taulag har gode rutiner. For at brevandringen skal foregå på en trygg måte må taulaget kunne de ulike sikringsmetodene. Da forhindrer man utglidninger og fall ned i sprekker eller fra topper. Det viktigste for trygg ferdsel på bre er gjennomtenkte valg. Ved å venne seg til å forutse hva som vil skje ved valgene man gjør, kan man lettere unngå fall og ulykker (Haslene, 2011)


Taulag har posisjonert seg og valgt å sikre seg med en isskrue. Foto: privat



For å gjøre gode veivalg og utføre god sikringsteknikk må man alltid tenke konsekvens. Etter hvert vil det komme naturlig å velge trygge passasjer og sikringssteder, men å legge om til en slik tankegang er avgjørende helt fra starten av. 

Når man skal ut på breen å gå, er vær og utstyr det første å tenke på. Hvordan er været meldt? Er det forsvarlig å dra dit dere har planlagt? Husk at breen har sitt eget værsystem! Har du det som trengs, er det i god nok stand og evnt. stilt inn riktig? Det noen av oss i klassen erfarte var at stegjernenes ledd må stilles slik at hvis du har myke sko må den ha et ledd på midten. Stivt ledd og myke sko gjør at stegjernene kan falle av. Man trenger også sele (kroppssele eller bryst- og sittesele), karabinere med og uten lås, 120 m slynge, to klemknuteslynger, innbindingstau, isskruer, isøks og hjelm. Evnt. snøanker (Haslene, 2011).



Ferdig innbundet. Foto: privat





Taulaget bør ha en kameratsjekk for å se til at alle er bundet inn riktig. Inndelingen av tauet og posisjoneringer varierer. 50 m avstand mellom hver person er det vanligste. Det er lettere å måle hvis man legger tauet på bakken og lager åttetallsknuter med lik avstand (Haslene, 2011).











Bevegelse i taulag kan sammenlignes med et vogntog. "Tilhengerne", eller personene, posisjonerer seg etter "motorvognen", altså førstemann. Et vogntog kan skli og havne i en grøft, fordi tilhengerne ikke har egen kraft. Det har derimot et taulag, og det må brukes for det det er verdt. Går alle parallelt med en sprekk kan det oppstå en glidelåseffekt hvis en person faller (Haslene, 2011). Da drar den som faller med seg resten, som med et vogntog. Hvis det derimot er mer kraft i motsatt retning, som hvis taulaget står vertikalt med sprekken, kan de andre stå i mot fallet.



Forsvarlig posisjonering? Foto: privat

Står taulaget vertikalt mot sprekk kan de stå i mot fall. Foto: privat





Vi lærte to huskeregler av lærerne våre da vi var i Jostedalen og skulle veilede taulaget trygt over breen. "Vær kar, gå i skar", het den første. "Vær frekk, gå i sprekk", het den andre. Disse er både artig og nyttig å kunne! Ved å holde seg lavt på breen, som i trygge sprekker og skar, faller man ikke langt hvis uhellet er ute. Går man på rygger og høye flater kan man skli langt og i verste fall ned i dype sprekker eller hull. Er disse dreneringsveier for smeltevannet ("moulins") ender de helt nede i bunnen av breen (Nesje, 1995). Uansett ligger man rimelig tynt an hvis taulaget ikke klarer å stå i mot fallet.



"Vær frekk, gå i sprekk". Foto: privat
Står lavt i terrenget. Foto: privat



Hvordan ville du brukt formasjonene? Foto: privat



Skal man gå høyere opp i terrenget må man vurdere veivalg og posisjonering av taulag i forhold til formasjoner i terrenget og konsekvensene av et fall. Hvis taulaget går rundt opphøyninger i terrenget sikrer de dem som kommer bak. "Det er viktig at man går med stramt tau hele tiden slik at eventuelle fall blir kortest mulig"(Haslene, 2011:88). Innkorting av tauet ved bruk av klemknuteslyngene kan være lurt, men vurderes etter terrenget. Ved vanskelige partier strammes det inn så mye som mulig. Ikke utenom det, for da blir det for tungt å gå (Haslene, 2011).








På smal rygg må mellomforankring vurderes. Foto: privat


Skal man gå på rygger eller over sprekker som vurderes vanskelige, må man bruke løpende mellomforankringer. På is brukes isskruer og på snø brukes snøanker. Disse brukes hovedsaklig til å hindre fall fra første- eller sistemann, styre retningen på et evnt. fall dit taulaget kan stå i mot, og hindre at hele taulaget følger etter hvis en av dem faller (Haslene, 2011).





Vakker blåis. Foto: privat








Brevandring er populært blant turister og friluftsentusiaster. Taulaget må ha god kommunikasjon, ta hensyn til og passe på hverandre og tenke konsekvenser i forhold til gruppe og miljø. Vandring på  bre er en fin opplevelse, så lenge man planlegger godt, tar forhåndsregler, bruker sikkerhetsutstyr og riktig sikringsteknikker og tar gode veivalg. Vær frekk, gå i sprekk. Vær kar, gå i skar!




Kilder:
Haslene, S. (2011). Breboka. Håndbok i brevandring. DNT fjellsport, Oslo.

Nesje, A. (1995). Brelære. Høyskoleforlaget AS, Kristiansand.

søndag 21. september 2014

En ukes høyfjellstur

Uke 36 dro vi på høyfjellstur fra Leikanger til Sogndal, i forbindelse med vegetasjonslære. Hovedtema for turen var naturkjennskap. Lærerne våre er ivrige planteentusiaster, som fant fram den ene blomsten etter den andre. Alle i klassen skulle også ha presentasjoner om planter og landskapsformer i høyfjellet. Jeg skal fortelle litt om noen av plantene man finner i høyfjellet, hvordan de ser ut, hvor man finner dem og kulturhistoriske fun facts!



Bjørnekam. Foto: privat.
Bjørnekam
Blechnum spicant

Bjørnekam er en bregne i bjørnekamfamilien, med ovalt bladomriss. Den har to typer blad: sporebærende og vegetative. De sporebærende står oppreist og de vegetative, vanlige bladene ligger ofte på bakken. De sporebærende har mindre finner og er lengre enn de vanlige. Bladene er enkeltfinnede og ligner en kam. Enkeltfinnet vil si at hovedbladene kun er én finne, de deler seg ikke. Bladene er fortsatt grønne om vinteren. 

Den blir 15-40 cm høy, og trives best i skog og lyngmark. Den vokser på Østlandet og i kyststrøk opp til Troms.

(Allkunne, 2012, Thomassen, u.å. og SNL, 2009)


Fjellsveve. Foto: privat.
Fjellsveve
Hierácium alpinum

Fjellsveve er i kurvplantefamilien. Den er en samlebetegnelse på over 200 småarter og er vanskelig å skille fra hverandre. Dette kommer av at de fleste svevene setter frø uten befruktning i tillegg til vanlig kryssbestøvning.

Før trodde man at rovfuglene brukte plantenes saft til å skjerpe synet, derav navnet Hierácium, av det greske ordet Hierax, som betyr hauk eller falk. Blomsten sover om natten; den lukker seg som beskyttelse mot avkjøling.

Den har rosettblad og én eller flere stengelblad. Den er gul, og har lodne blad, stengel og kurvdekke. «Pelsen» hindrer varmetap ved et lag med isolerende luft mellom hårene, akkurat som klærne våre. Slik kan planten overleve på vindfulle og kalde rabber og heier.

Fjellsveve kan ligne på føllblom. Stengelen til føllblomen er derimot glatt, og på utsiden av de ytre kronbladene er det en rød stripe. Fjellsveve er vanlig i hele fjellkjeden i Europa og på Grønland. Den er funnet på 1960 moh. i Jotunheimen og 3000 moh. i Alpene.

(Kristoffersen, 2007, s. 196 og Hamre, 2006, s. 58).

 
Hestespreng. Foto: privat.



Hestespreng
Cryptogramma crispa

Hestespreng er en bregneplante i hestesprengfamilie, med trekantet bladomriss. Den er giftig for hester og kan fremkalle kolikk, derav det norske navnet hestespreng. Den er ca. 15 cm høy, og har to typer blader. De smale bladene er sporebærere og de brede, mer krusete bladene driver fotosyntese. De krusete bladene kan ligne litt på persille.

Bregnen er tredobbletfinnet. Det vil si at hovedbladene som går ut fra stengelen deler seg tredobbelt. Den er en vanlig fjellplante og vokser ofte i snøleier, lesider hvor snøen ligger til langt utover sommeren. Der har den god tilgang på vann, men må tåle en kort vekstsesong.

(SNL, 2009 , Thomassen, u.å. og Miljølære, u.å.)


Gulgrønn kartlav på steinene. Foto: privat.
 Kartlav
 Rhizocarpon geographicum

Kartlav er en type skorpelav: vokser tett på underlaget og er omtrent umulig å få av. Den gulgrønne fargen med mørke linjer rundt, ligner grensene på et kart. Derav det norske navnet kartlav.

Kartet viser derimot ikke landegrenser, men i området nær en isbre, kan dette kartet fortelle hvor lenge det er siden området var dekket av breen. Laven vokser ca. 5 mm i løpet av et år. Ved å måle diameteren på laven kan en regne ut hvor lenge det er siden voksestedet var dekket av breen. Desto nærmere brekanten laven ligger, jo mindre diameter på lavrosetten. Lengre unna breen øker diameteren til lavrosettene og de flyter mer og mer sammen.

Den brukes som dateringsindikator for stein og steinstrukturer fordi veksten er jevn, men langsom. Steiner og strukturer med flest forekomster av kartlav er dermed de eldste. Metoden kalles "lichenometri". Kartlaven vokser på granitt og andre sure bergarter fra havnivå og opp  til de høyeste fjelltoppene. I fjellet dekker kartlaven ofte store flater.

(Hamre, 2006 s. 114 og NDLA, u.å.)

Molter på kartlav. Foto: privat.
Molte
Rubus chamaemorus

Molte er en bærfrukt i rosefamilien. Den har lange tradisjoner som næringsmiddel og i medisinsk bruke. Den smaker godt og inneholder mye C-vitamin. Den ble tidlig brukt av sjøfolk mot sjørbuk. Molte har, som tyttebær, naturlig konserveringsmiddel (benzosyre), og har derfor god holdbarhet.

Bladene er nyreformete, blomsten stor og hvit. Molte er særbu, altså har den egne hann- og hunnblomster. Kun hunnblomsten utvikles til bær. Bæret er først rødt og blir til slutt oransjegult.

Voksestedet er næringsfattig grunn som torvmyr, fuktig skog og lyngheier. Molte er fylkesblomst for Finnmark. Den er vanlig i alle fjellstrøk i Europa, Grønland og den nordlige halvkule. Høyderekorden i Europa er 1400 moh. ved Gudbrandsdalen.

(Kristoffersen, 2007, s. 93)


Snøull. Foto: privat.
Snøull
Eriphorum scheuchzeri

Snøull er en fjellplante i halvgressfamilien. Tidligere har folk prøvd å lage klær av myrullen. Ullhårene ble plukket og blandet med saueull eller bomull. Ullhårene var derimot for sprø til å brukes som garn. Myrullen ble istedet brukt som fyll i dyner og puter.

Snøull vokser enkeltvis fra en krypende rotstokk. Den opptrer i massevegetasjon og kan få store myrflater til å se ut som de er dekket av snø. Ullhodet er hvitt, svært tett og helt rundt, i motsetning til torvull som ser mer sjuskete ut.

Den er utbredt i hele vår fjellkjede. Høyest dokumentert 1840 moh. i Jotunheimen. I Nord-Norge kan den gå helt ned til kysten. Den finnes i Europa, Grønland og arktiske områder av Amerika og Sibir. Underarten polarsnøull er vanlig på Svalbard.

(Kristoffersen, 2007, s. 198)


Fjelløyentrøst. Foto: privat.


Fjelløyentrøst
Euphrasia frigida

Fjelløyentrøst hører til maskeblomstfamilien, en vanskelig slekt med mange nærstående arter. Øyentrøstartene er halvparasitter og snylter på røttene til andre planter. Tidligere ble planten brukt mot øyesykdommer, derav det norske navnet.

Det er en liten plante på 3-20 cm, som har nesten runde, taggete blad. Blomsten er hvit til lysfiolett.
Fjelløyentrøst trives på kalkgrunn, og du finner den på eng, hei og myrer i fjellet. Den er vanlig i hele fjellheimen. Høyest dokumenterte voksested er 1800 moh. i Jotunheimen, i Alpene 3000 moh. Den vokser i Europa og begge sider av Nord-Atlanteren.

(Kristoffersen, 2007, s. 160)


Musøre. Foto: privat.
Et teppe av musøre. Foto: privat.
Musøre
Salix herbácea

Musøre er en liten, krypende busk med mesteparten av greinsystemer under jorden. Den hører til vierfamilien. Den er en av våre minste arter, på 2-15 cm, og har en treaktig stamme. Den svenske botanikeren Linné kalte musøre for «verdens minste tre». Den deler seg vegetativt ved hjelp av jordstengler. Derfor danner den ofte tette matter og kan bli svært gammel.

Bladet ligner et musøre når den folder seg ut, derav det norske navnet. Den vokser ofte på snøleier og andre fuktige steder. Den er flerårig, og når den smelter fram fra snøen trenger den bare et par uker med god varme før den blomstrer.

Musøre er vanlig i hele fjellkjeden. Høyeste dokumenterte voksested er 2170 moh. i Jotunheimen og 3300 moh. i Alpene. Den vokser i den nordlige halvkule, Europa, Grønland og nordøstlige Nord-Amerika.

(Kristoffersen, 2007, s. 32)


Lusegras. Foto: privat
Lusegras
Huperzia selago

Lusegras tilhører kråkefotfamilien. Stilken står stivt opp fra bakken, og mangler krypende jordstengel. Tidligere ble planten kokt og brukt mot hodelus og annet utøy på mennesker og dyr, derav det norske navnet lusegras. Planten er giftig, og blir 5-12 cm høy.

Lusegras er som regel gulgrønn, og ser ut som et lite bartre. De øverste bladene er trykket inn til stammen. Den trives i barskog i lavlandet og på fuktige steder på fjellet. Den er vanlig i hele landet og finnes helt fra kysten og høyt til fjells. Høyeste voksested dokumentert er 1940 moh. i Jotunheimen. Den har stor utbredelse, blant annet i Europa, på Grønland, i Nord- og Sør-Amerika, Nord-Asia og Australia.

(Kristoffersen, 2007, s. 196)


Sølvvie. Foto: privat
Sølvvie
Salix glauca

Sølvvier er en liten busk i vierfamilien. Den er en viktig bestanddel i gråvierkrattet langs elv og myr sammen med lappvier og ullvier. Bladene er grålodne og butte med flate kanter. Raklestilken har to til fire blad. Raklene kommer samtidig som bladene. Den er ganske lik lappvier. Hovedforskjellen er at lappvier har sittednde rakler uten blad.

Sølvvier vokser på fuktige steder på fjellet. Den er vanlig i hele fjellkjeden. Høyest dokumenterte voksested er 1900 moh. i Jotunheimen. I Vest-Norge og Nord-Norge vokser den helt ned til kysten. Den er utbredt i hele Nordvest-Europa.

(Kristoffersen, 2007, s. 31)


Høgfjellslandskap, Lusaskard. Foto: privat
Høgfjellslandskap, Lusaskard. Foto: privat

Det er både morsomt og nyttig å vite litt om plantene man finner der man er på tur. Man blir mer oppmerksom på hva som er rundt en, og i forhold til veiledning har man noe interessant å fortelle gruppa. Noen av plantene kan man bruke til matlaging, underholdning eller praktiske ting. Naturkjennskap kan være nyttig. Undersøk gjerne hva slags planter som finnes i området du skal ut på tur.




Kilder
Allkunne, nynorsk digitalt oppslagsverk. (2012). Bjørnekam. (Internett). Lest: 21.09.2014: 

Hamre, H., B. (2006). Fjellet; flora, fauna, geologi. Cappelen, Oslo.

Kristoffersen, T. (2007). Det blomstrende fjellet. Vigmostad og Bjørke, Bergen.

Miljølære. (u.å.) Art: Hestespreng (Cryptogramma crispa). (Internett). Lest: 21.09.2014:
http://www.miljolare.no/artstre/?or_id=4701

NDLA. (u.å). Lav - Biologi 1. (Internett). Lest: 21.09.2014:  http://ndla.no/nb/node/68989

Store norske leksikon. (2009). Bjørnekam. (Internett). Lest: 21.09.2014:  https://snl.no/bj%C3%B8rnekam

Store norske leksikon. (2009). Hestespreng. (Internett). Lest: 21.09.2014: https://snl.no/hestespreng

Thomassen, Kjell. (u.å.) Arkhimedes-prosjektet. Bestemmelsesnøkkel til bregner. (Internett). Lest: 21.09.2014:  http://uit.no/Content/200345/3%20N%F8kkel%20til%20bregner.pdf  




torsdag 11. september 2014

Kameratredning i kano

Årets første klassetur var kanotur i Kaupanger. Vi pakket vanntett, tok på oss ullundertøyet og padlet til Holm. Der overnattet vi i gapahuk to netter. Mål for turen var å bli bedre kjent med hverandre og sikkerhet i forhold til sjø og kano. Kameratredning var en viktig del av det vi lærte. 

På kanotur er det gull verdt å ha et makkerpar i en annen kano. Ved en velt vil det gjøre det enormt mye lettere å tømme båten og komme seg oppi, uten en partnerkano er det nesten umulig. Det er fort å velte hvis du gjør brå bevegelser, reiser deg i kanoen eller prøver stryk og strømmer du ikke er klar for. (Aktiv i Oslo, u.å). Kameratredning er lurt å øve på uansett hvor forsiktig du er, for noe uforutsett kan skje og da er det greit å vite hvordan man kan berge de veltede.

De som velter får kanskje sjokk når de faller i vannet. Det kan være vanskelig for dem å ta beslutninger. Derfor er det best at de i redningskanoen tar kontroll over situasjonen med klare, tydelige beskjeder. For å stabilisere bør de veltede henge seg på hver sin ende av kanoen, med føttene rundt. Litt som en babyape.


Kameratredning. Foto: Temahefte fra Midt-Agder friluftsråd (2005)
Det er viktig at kanoen får en 90° vinkel på midten av din kano (Midt-Agder frilutsråd, 2005). Tøm ut vannet før du får den helt over, ellers blir du blaut i fanget. Vipp den litt frem og tilbake så alt vannet går ut. Snu den rundt så den ligger med bunnen ned mot din kano. Sett den forsiktig ned i vannet, så kanoene står side om side. Hold den fast mens de veltede hever seg opp i kanoen sin, én om gangen i hver sin ende. 

Det vi erfarte var at da kanoen ikke fikk riktig vinkel var det vanskelig å holde den stabil og å få ut alt vannet. Vi måtte ta kanoen over en gang til fordi det var masse vann igjen. Det tok ganske lang tid, og de som lå i vannet ble kalde. Det var også lettere å få kanoen opp på vår hvis de dyttet ned akterenden mens vi dro den opp. Ved å gjøre det mer effektivt slipper de å ligge i det kalde vannet så lenge.
Ut på vannet for å velte! Foto: Cecilia Sandell

Har derimot begge kanoene trillet over blir det mer komplisert. Det viktigste vi erfarte var at man ikke måtte snu båten. Under den er det nemlig luft som holder den flytende. Det er mye lettere å dra den ene kanoen over den andre hvis den flyter. Fylles den med vann blir det mye tyngre og umulig å få ut vannet. Når du først har fått snudd én kano så er det som en vanlig kameratredning. 

Kameratredning er noe som må øves på og erfares i det relevante miljøet. Kun terping på teorien vil ikke være sikkert nok. I kaldt vann reagerer du annerledes, og det som høres nokså enkelt ut blir raskt komplisert når man først er ute i situasjonen. Planlegging før kanoturen er viktig, ha med viktig utstyr og pakk vanntett. Ikke få overraskelsen når uhellet først er ute, øv på redninger i trygge omgivelser så du vet hva du skal gjøre hvis noen tipper over på tur! 

Kilder:
Temahefte fra Midt-Agder friluftsråd. (2005). Naturskole kano. (Internett). Lest: 10. september 2014:
http://www.midtagder-friluft.no/attach?page=Filer%2MAF+-+Kano+Temahefte.pdf 

Aktiv i Oslo. (u.å.) Kanosikkerhet, råd om sikkerhet i kano. (Internett). Lest: 10. september 2014: