Klatreundervisning i Frankrike

På vandretur i Gorges du Verdon. Foto: privat

Turen friluftslivsklassen hadde gledet seg til i lang tid kom i oktober, da vi dro for å klatre i Frankrike. Vi bodde i Correns, ca. en time unna Nice. Klatringen foregikk i Châteauvert. Vi fikk også vandret i Verdon-kløften. Målene med turen var å bli trygg på egenferdighet ved klatring på topptau og led på borebolter, få oppfølging på individuelle mål, samt å lære om natur og kulturguiding. Frankrike har vært et yndet klatrereisemål for blant annet nordmenn, som er vel forståelig etter å ha opplevd det. Historien viser at klatrere har dratt fra Norge til Frankrike, som Grimestad (2004) forteller. 

Klatring i Châteauvert. Foto: privat

Siden 1980- og 90-tallet har norske klatrere dratt til Frankrike. Blant annet Gorges du Verdon hadde klatremuligheter av det sjeldne, med klippeklatring på kalkstein. Det er det nest største elvegjelet i verden, dannet av elven Verdon som har gravd seg dypt ned i kalsteinsmassene (Wikipedia, 2013). Vi kunne se utallige klatreruter på vandreturen vår, og stedet bar tydelig preg av å ha mange klatrende besøkende. Det var ikke uten grunn at klatrere likte Frankrike. Den klatringen nordmenn var vant til var knyttet til staute fjell som granitt og gneis. Kalkstein var noe helt annet. Her kunne man klatre utenom de naturlige sikringslinjene, og det var klatretak over alt! Små og store, grunne fordypninger og dypere hull. Før steinen ble for slitt, ga den god fiksjon. Det ble også tilrettelagt med borebolter, av de liberale franskmennene. Den akrobatiske utfoldelsen var viktigere enn etikk og tradisjonsbundet sikkerhetstenkning. Franskmennene ble gode på vanskelig klippeklatring. Det ble også de norske klatrerne som var mye i Frankrike (Grimeland, 2004).

Kalksteinens kule formasjoner. Foto: privat.

Impulser fra Frankrike har vært med å prege utviklingen av sporten i Norge de siste ti til tjue årene. Det var vanlig å tilbringe flere måneder i Frankrike for å dyrke klatring på tørre klipper. I fransk klatrestil vurderes det som greit å bruke borebolter for å redusere faremomentene i en rute. Tilrettelegging av klatreruter medfører en vanskelig balansegang, fordi vurderingen av fare er individuelt. Men den akrobatiske utfoldelsen blir friere når farene oppleves som små (Grimeland, 2004). 

Norge kunne ikke fri seg fra internasjonaliseringen, men vi hadde andre forutsetninger enn franskmennene. Vi hadde andre kulturelle forutsetninger, og vi hadde andre bergarter. Marius Morstad forteller at med reisene til Frankrike kom kvantifiseringen og fokuset på graderinger for alvor til Norge. Han mener nordmenn prøvde å kopiere franskmennene. Det gjaldt franskmennenes tilnærming til klatring på kalkstein, til bevegelsesmønsteret, etikken og språket. Men i Norge har vi ikke kalkstein, og fransk er ikke vårt morsmål. Han tenker at utviklingen kanskje gikk litt for fort, og stiller spørsmål til om en annen tilnærming til fjellet muligens kunne vært mer naturlig i Norge (Morstad i samtale, 1999, ref. i Grimeland, 2004).

Siste kvelden på campingen i Correns. Foto: privat

Kilder

Grimeland (2004) En historie om klatring i Norge 1900-2000. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad og Bjørke.

Wikipedia (05.10.2013) Gorges du Verdon. Hentet fra: https://nn.wikipedia.org/wiki/Gorges_du_Verdon 

De dynamiske komponentene i sikringskjeden

Klatring var en stor del av høsten på siste året med friluftsliv på Høgskolen i Sogn og Fjordane. Kvam er et klatrefelt i Sogndal, som vi dro til for å lære metoder i sportsklatring for klatring på lavlandsklippe. Det er ikke lett å venne seg til tanken på å falle, og å stole på utstyret. Når man faller får man et rykk, et såkalt fallrykk. Sikringskjeden består av flere deler som passer på at klatreren ikke faller helt ned på bakken. Alle disse delene er med på å dempe fangrykket, og kan i denne sammenheng kalles dynamiske ledd (Tronstad, 2005).

Viktig med kameratsjekk. Foto: privat

Tauet er en strikk. Foto: privat

Klatretauet er en strikk. Det strekker seg ved belastning, slik at klatreren som faller bremser gradvis, i stedet for momentant. Elastikken i tauet bestemmer bremselengden. Nest etter tauets strikkeffekt er taubremsen det viktigste. Når draget på taubremsen overstiger en viss grense, klarer ikke lenger sikreren å holde i mot. Tauet begynner å slure gjennom, bremselengden øker og fallet blir mykere (Tronstad, 2005).

Grigri. Foto: privat

Taubrems. Foto: privat

Taubremsen minsker fangrykket og belastningen på sikringskjeden. Taubremser vil uansett begynne å slippe gjennom tau, eller slure, uansett hvor hardt du holder. Dette er for å dempe fangrykket klatreren får ved et fall. En slik brems kalles dynamisk, og det er stor variasjon i forhold til hvor lett de slurer. En brems som nesten ikke slurer kalles statisk. Den mest statiske taubremsen er Grigri, og lignende typer (Tronstad, 2005).

Når og i hvilken grad tauet vil slure, avhenger av type taubrems, tautykkelse, om tauet er glatt eller loddent, tørt eller vått, og av sikrerens grep. Litt av fangrykket dempes også i resten av systemet. Sikreren som blir rykket ut av stilling eller løftet litt opp, klatreselen som tøyes, innbindingsknuten som strammer seg, og faktisk også av klatrerens kropp siden den føyer seg litt i landingen. Disse bidrar til å gi klatreren en myk landing. Sikreren kan med fordel gi litt etter for et mer behagelig fall (Tronstad, 2005).

Klatreren vil føye seg i landingen. Foto: privat

Sikreren kan gi litt etter for et mykere fall. Foto: privat

Kilder
Tronstad, S. (2005). Innføring i klatring. Akilles forlag 

Planlegge padletur - Solund

Havpadling. Foto: Kayak Skills Clinic

I september var temaet kystfriluftsliv, og i den sammenheng dro vi til Little Færøy i Solund. Vi bodde hos gjestmilde Roar Moe, som er eneste boende på øya. Han tok oss med i gamle tradisjonsbåter. Vi fikk prøve å ro og seile på "gamlemåten". Vi satte ut garn og terner, og fikk fisk og krabber. Det ble også to dager med havpadling, hvor lærer fra høgskolen underviste oss. Vi lærte grunnleggende padleteknikker, ulike redningstenkikker, vurdering av egne ferdigheter i forhold til vær- og sjøforhold, planlegging og gjennomføring av padleturer og navigering på sjøen. Jeg vil i dette innlegget fortelle om planlegging av en kajakktur.

Køhn og Rishovd (2006) setter opp 6 punkt man innledningsvis bør gjøre i planleggingsfasen. Det første er å bestemme hvilket område som skal padles, og hvor lang turen skal være. Den andre er å bestemme tidsrom og hvor lenge du skal være ute. Det tredje er å finne eventuelle medpadlere som er enige i opplegget. Det fjerde er å skaffe kart over området og tegne inn ruta med eventuelle overnattingsplasser og lignende. Det femte er å skaffe tilgjengelig litteratur eller annen opplysning om området som skal padles. Dette punktet kan kanskje virke overdrebet, men det er viktig å skaffe grunnleggende kunnskap om det området som man ferdes gjennom. Det kan også gjøre det morsommere å gjennomføre turen når du har lest om noen av stedene du skal besøke. Det sjette punktet er å klargjøre økonomi og alle kostnader i forbindelse med turen, slik at ingen blir overrasket og må trekke seg fordi de ikke har råd.

Når det er bestemt hvor turen går, bør det lages en turskisse der det tegnes inn dagsetapper og leirplasser eller overnattinger. Lengden på dagsetappene må tas ut fra den svakeste padlers nivå, slik at turen blir like bra for alle som er med (Køhn & Rishovd, 2006). Dette er når turen går over flere dager, men dagsturer kan også bli brukt på samme måte, ved å tegne inn eventuelle steder der man går i land, lunsjpauser og lignende. Før turen må man sjekke og klargjøre utstyret, og sjekke at alt fungerer som det kal. Sett opp en utstyrsliste med felles og eget utstyr. Trening er viktig, slik at du er i form til å gjennomføre turen og for å unngå belastningsskader. Før avreise bør alle gå gjennom opplegget sammen, slik at alle er enige og man unngår gnisninger. Gjennom slike samvær, gjerne holdt på vannet, blir gruppen også bedre sammensveiset (Køhn & Rishovd, 2006). Slike samlinger på land og på vann, hadde vi mye av. Det gjorde oss bevisst på hvilke vurderinger som må tas og hvilke risikomomenter som kan dukke opp på en padletur. Det ble også lettere å holde gruppen samlet, og bedre for oss i undervisningen.

 Kilder
 Køhn, Ø. & Rishovd, H. (2006) Kajakk: Hav-, tur- og mosjonspadling. Oslo: Boksenteret